Sterke uttrykk

Det er 1. mai og, i ånd av Arbeiderbevegelsens folkehøgskole som jeg går på, gått i tog. Parolen lød som følger; Likelønn for faen. I den anledning slo tanken meg – for jeg er ingen fan av å bruke banneord for å uttrykke seg i skikkelige tekster (les: bøker), men her funket det som bare det!

Det er (heldigvis) ikke så mange som bruker banneord i teksten, og det setter jeg utrolig stor pris på – for jeg blir helt matt når jeg leser det. Det slår liksom ihjel seg selv og gir inntrykk av at forfatteren har et svakt språk – og det er det jo ingen forfattere som vil ha (eller i det minste fremstå som å ha). Er det bare jeg som føler dette?

Selvfølgelig er jeg enig i at det blir annerledes i en ungdomsroman hvor det for eksempel er noe personene sier – men det er som regel de eneste gangene det er akseptabelt. Er det bare jeg som føler det sånn, at banning blir et for enkelt språk, eller?

2 kommentarer Legg til din

  1. Heidi sier:

    Jeg liker heller ikke banning, men for min del gjelder det ikke bare for bøker, så jeg rynket nok litt på nesen av parolen 😉

  2. Elisabeth sier:

    Etter min mening funker banning i mer muntlige tekster, for eksempel i kåserier. Men når det kommer til romaner er jeg enig med deg – det passer seg skjelden med banning med mindre det er snakk om direkte tale ungdomsromaner.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s