Det er 1. mai og, i ånd av Arbeiderbevegelsens folkehøgskole som jeg går på, gått i tog. Parolen lød som følger; Likelønn for faen. I den anledning slo tanken meg – for jeg er ingen fan av å bruke banneord for å uttrykke seg i skikkelige tekster (les: bøker), men her funket det som bare det!

Det er (heldigvis) ikke så mange som bruker banneord i teksten, og det setter jeg utrolig stor pris på – for jeg blir helt matt når jeg leser det. Det slår liksom ihjel seg selv og gir inntrykk av at forfatteren har et svakt språk – og det er det jo ingen forfattere som vil ha (eller i det minste fremstå som å ha). Er det bare jeg som føler dette?

Selvfølgelig er jeg enig i at det blir annerledes i en ungdomsroman hvor det for eksempel er noe personene sier – men det er som regel de eneste gangene det er akseptabelt. Er det bare jeg som føler det sånn, at banning blir et for enkelt språk, eller?