De kvinnene altså

I en slags fortsettelse av gårsdagens bokomtale av Agnar Mykles mye omtalte Sangen om den røde rubin har jeg valgt ut følgende utdrag og dele med dere i dag:

«- Kvinnen som debattant? Herregud. Ingen kan slå henne, når hun først vil. Jeg husker en historie.
Han tente snadden, hans tykke ansikt ble enda en tanke tykkere, Ask visste hva slags historie som da kom; Ask tygget heftig på snaddemunnsykket for å holde tennene sammen:
– Det var den første kvinnelige studenten ved det medisinske fakultet i Oslo. Kan ha vært omkring 1908 eller dentid. Tanken på kvinnens emancipasjon vakte selvfølgelig ingen som helst henrykkelse blant det medisinske professorkollegium. En kvinne som medisiner! Professoren i kirurgi følte seg såret i sin mannlige verdighet. En dag han hadde forelesning i anatomi, bad han henne komme opp til tavlen. Han ville gi henne fanden med fett på. Du må tenke deg den unge dame, tyve år gammel, blyg, med hårtopp og hvepsetalje og knipplingsbluse opp til haken og skjørt ned til hålene og høye knappestøvler; du må ennvidere tenke deg auditoriet fullsatt av mannlige medisinske studenter, iført fullskjegg; selv unge menn den gangen så jo ut som sone egne bestefedre. Blyg og med nedslått blikk står den unge damen oppe ved katetret; det gir et lite søkk i den maskuline forsamlingen, da professoren ber henne være så vennlig å ta krittet og tegne på tavlet et profilsnitt gjennom de mannlige kjønnsorganer.
Doffen snudde ansiktet, og så ut gjennom kafévinduet. Han var blitt særdeles tykk i ansiktet.
– Professoren snur ryggen til den unge dame, mens hun skraper med krittet på tavlen. En merkelig uro i salen får ham til å snu seg. Han sperrer øynene opp, da han ser at ungmøen har tegnet det mannlige lem i sterkt oppreist stilling! Han fatter seg så noenlunde; han sier til henne at hennes tegning er høyst ukonvennsjonell.
Doffen kremter, og snurper munnen sammen. Så henvender han seg til Ask:
– Vet du hva jenta svarte?
Ask tør ikke si et ord, han griper om bordkanten.
Doffen gisper, en mørk fargetone stiger opp i hans kinner:
– «Jeg beklager hvis jeg har tegnet feil, herr professor, men det er bare slik jeg har sett’n», sa hun.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s