Bitterfitte

Bitterfitte var svenske Maria Svelands debutroman i 2007. Her i Norge ble den utgitt året etter på Versal forlag, da med 221 sider og slå om seg med. Det er en bok som vekket stor oppmerksomhet både her til lands og i Sverige da den kom ut.

Alt i alt handler Bitterfitte om en uke 30 år gamle Sara tilbringer på Teneriffe. Hun forlater mann og barn for å være alene i varmen blant pensjonister og barnefamilier – at hennes bitre jeg om mulig blir enda tydeligere slike omgivelser er kanskje ikke så overraskende? Med seg på turen har Sara tatt med seg, i tillegg til en hel haug tanker, Erica Jongs Jeg tør ikke fly (som angivelig er en 70-tallsklassiker jeg aldri har hørt om…), en bok Sveland referer til gjennom hele boken. En blanding av Saras digresjoner omkring livet på Teneriffe, tilbakeblikk på barndomsminner og litt annet tankegods – samt sitater fra Jeg tør ikke fly – binder boken sammen til en helhetlig og behagelig leseopplevelse.

Det som slo meg ganske raskt da jeg leste denne boken – var at den tok opp flere like temaer som Elizabeth Gilberts Evig din. Det er bare det at jeg liker denne boken mye bedre. Til tross for at Sara fremstiller seg selv som en usjarmerende bitterfitte liker jeg henne. Jeg liker ikke bare Sara som person – men også Svelands språk, noe som gir et rimelig godt resultat.

«Den gang var det så stort og voksent og vakker at vi giftet oss. Men bare noen måneder senere ble jeg nødt til å begynne å spøke om det absurde at jeg hadde gått hen og giftet meg.
Det var ikke det at jeg ikke elsket Johan, det hr jeg alltid gjort (bortsett fra det ene året med ekteskapskrise), men sannheten var at jeg ikke klarte og vedkjenne meg at jeg var gift.
Jeg holdt ikke ut den møkkete bagasjen sin fulgte med ekteskapet. All den vonde smaken når man tenker på hva ekteskapet står for. Hundrevis av år med undertrykkelse, millioner av ulykkelige mennesker sin hveste bakgrunnen.»

Jeg får vondt av Sara – og vil i alle fall ikke ha barn etter og ha lest denne boken. Ammingen kommer ikke i gang, brystene er harde og vonde og mannen forlater både mor og barn for jobben. Er det ikke typisk? Allikevel gjør hun ikke annet enn og savne de – noe som for meg (uten barn) er uforståelig. Jeg vil i alle fall ikke ha barn! (Enn så lenge!)

Da avslutter jeg med dette lykkeønskende (kremt) sitatet, og anbefaler gjerne denne boken til de fleste, både kvinner (til skrekk og advarsel – men samtidig akk så nydelig) og menn (så dere kanskje snart skjønner noe).

«Jeg kjenner ikke til noen lykkelige familier eller ekteskap. Ingen. Ingen i mine omgivelser, farmor, farfar, mormor, morfar, mamma, pappa, tanter og onkler, venner. Alle er ulykkelig gift. Narret av kjærlighetsmyten.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s