Kjøter

I anledning at jeg flytter til Bergen snart, samt jeg fikk en hyggelig forespørsel fra Panthera Publishing – et forlag fra Bergen – kom den nyugitte boken Kjøter hjem til meg. Den er skrevet av Lene Solhaug, og dette er hennes første roman, utgitt tidligere i år.
Det som er spesielt med Panthera Publishing er at de satser på unge forfattere – Solhaug er 90-modell (akkurat som meg) – til unge lesere.

Boken Kjøter er en skikkelig krim som foregår i Bergen. Hovedpersonen er – i likhet med forfatteren – ung. Steffen kom ikke inn på politihøyskolen, men får allikvel bli med Onkel Lennart som jobber i Bergenspolitiet på jobb. De, sammen med romkameraten til Steffen, Jerry, begynner og nøste opp en relativt makaber drapssak. Kvinnen de finner er fanget i et forlatt hus i utkanten av Bergen, med matskål og halsbånd – akkurat som en hund. Og som om en omkommet kvinne er nok, finner de (som seg hør og bør i en skikkelig bok) flere offere.

Dette er som sagt debutromanen til en ung forfatter, noe som ikke går ubemerket forbi. Til tross for en real oppbygging i god kriminalstil – bærer boken preg av at det er en ung og uerfaren stemme. Jeg har dessverre ikke pekt meg ut noen gode eksempler på dette mens jeg leste, men det er kanskje ikke nødvendigvis så representativt med ett sitat – det er nok heller en helhetlig oppfatning.

Én ting jeg synes var veldig morsomt gjort av Solhaug, var den humoristiske tonen hun førte inn ved og gi Steffen en Mops fra en avdød grandtanten. Steffens drøm er nemlig hundepatruljen, så og måtte drasse med seg den vraltende mopsen – det gir faktisk boken litt piff!

«Steffen kikket ned på vesenet ved føttene hennes. En liten, feit hund med store øyne og flat nese kikket nysgjerrig opp på ham.
– Eg har aldri mobbet nokken for utseende, men…, sa han.
Anita viftet med hånden.
– Hyshjda, han kan høre deg. Og han e jo så aldeles bedårende!»

Jeg lar dette bli det siste om denne boken, så kan dere forsøke og forstå hva jeg mener. Litt usikker selv, men at den er spesielt enestående fra andre avgangselever som avslutter videregående med god norsk karakter er jeg ikke sikker på, sett bort fra det relativt høye antall sider.

3 Comments Add yours

  1. Labben sier:

    Hunden hadde jeg glemt – den var jo gøy! Jeg fikk lyst på en sånn selv, men jeg tror jeg så for meg at den var ganske mye skjønnere enn den egentlig var beskrevet.

    Hvor forsvant innlegget ditt om Drømmehjerte forresten? Spent på å lese andre meninger om den, jeg likte den nemlig ikke i det hele tatt, men kundene på jobben (Norli) blir nesten sint på meg når jeg innrømmer det. Er visst en bok «alle» elsker.

    1. kasiopeiia sier:

      Haha, det var ikke meningen og poste det nå – det kommer til uken, mens jeg er i Berlin, så smør deg med tålmodighet!
      Mops – nei, det har jeg aldri hatt lyst på – heller ikke nå. De bare grynter og valser bortover. Neitakk!

      1. Labben sier:

        Tålmodighet kan jeg smøres med..

        Jeg visste ikke hvordan mops så ut før for noen sekunder siden da jeg fant frem bilder på google. Inntrykket mitt av hunden i boken var kun basert på beskrivelser. Jeg har en forkjærlighet for litt sære, skjønne hunder, og mopsen passet fint. Jeg ville gjerne hatt en sånn!

        Kos deg i Berlin =)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s