Han som elsket livet

den

Han som elsket livet – en roman om Vincent van Gogh, er – som tittelen sier – en roman om Vincent van Gogh. Den ble skrevet av Irving Stone på engelsk i 1934. Utgaven jeg har lest kom ut 2 år senere på norsk, da utgitt på Aschehoug.

Boken er en beskrivelse av van Goghs liv, tatt etter de nærmere syvhundre brev Vincent skrev til sin bror i løpet av årene. Boken beskriver hele hans liv, fra den første tiden han forsøker seg med noen enkle blyanttegninger, til han på slutten av sitt liv både skjærer av seg øret og skyter seg selv.

Jeg synes det er en god bok, som gir uttallige beskrivelser på hvordan van Gogh slet gjennom hele livet uten noen gang å slå igjennom som kunstner. Noe sånt må ta på, særlig når vi nå i ettertid kan se hvor stor han er blitt. At dette var med på å bikke han over ende mot slutten av livet, er det vel ingen som tviler på. Men heldigvis var det flere lyspunkt både i livet hans og boken. Jeg har merket av en rekke steder i boken jeg kan tenke meg å dele med dere, så lar jeg de små utdragene tale for seg.

«Stine så bort på ham. Hun så stolen som vippet inn til veggen i en farlig vinkel.
– Nå da, din tosk, sa hun. Sett dig ordentlig på stolen. Hvorfor i alle verden vil du brekke nakken?
Vincent lo. Alle kvinner han hadde kjent – hans mor, søstre, tanter, kusiner, som han hadde bodd sammen med – alle hadde de sagt til ham: «Vincent, sitt rett på stolen. Du brekker nakken på den måten.»
– Ja, Stine, sa han. Jeg skal nok være snill» Side 168

«- Du vil like deg i Nuenen, gutten min; det er en av de nydeligste små landsbyer i hele Brabant. Kirken er ganske liten, så helt bitte liten; den ligner en eskimos igloo. Den kan ikke en gang rumme hundre mennesker, tenk dig det! Det er hekker av hagtorn rundt prestegården, Vincent, og bak kirken er det en kirkegård med masser av blomster, små sandhauger og gamle trekors.
– Med trekors!, sa Vincent. Er de hvite
– Ja. Navnene står i sort, men regnet vasker dem ut.
– Er det et vakkert og høit tårn på kirken, far?
– Et fint og skrøpelig et, Vincent. Men op går det, høit op i himmelen. Undertiden tenker jeg at det nesten når op til Gud.
– Og det kaster en spinkel skygge over kirkegården, sa Vincent med strålende øine. Jeg skulle gjerne male det.» Side 219

«Ved bordet om aftenen frep en ung mann som var lam i sin venstre side, en kniv, sprang op og rettet med høire hånd kniven mot sitt hjerte.
– Timen er kommet, sa han. Nu skal jeg drepe mig!
Patienten ved hans høire side reiste sig trett og frep paralytikerens arm:
– Ikke i dag Raymond, sa han. I dag er det søndag!
– Jo, jo, idag! Jeg vil ikke leve! Jeg nekter å leve! Slipp armen min! Jeg vil drepe mig!
– Imorgen, Raymond, imorgen. Idag er det ikke den rikige dagen.
– Slipp armen min, sier jeg! Jeg skal støte denne kniven i mitt hjerte! Jeg sier dere, jeg vil drepe mig selv!
Han tok kniven ut av Raymonds hånd og førte ham ut av stuen inn i sovesalen, mens Raymond gråt avmektig raseri.
Vincent cendte sig mot mannen som satt ved siden av, hvis rødkantede øine spent fulgte hans rystende hender mens han forsøkte å føre suppen op til munnen.
– Hvad er det i veien med ham?, spurte han.
Syfilitikeren lot skjeen sin falle og sa: – Det har ikke vært en dag i hele året hvor ikke Raymond har forsøkt å begå selvmord.
– Hvorfor forsøker han det her?, spurte Vincent. Hvorfor stjeler han ikke kniven og drepe sig når alle er gått til seng?
– Kanskje ønsker han slett ikke å dø, monsieur.» Side 423

2 kommentarer Legg til din

  1. Egil gjerløw sier:

    jeg synes tittelen på boken er feilaktig .vincent hadde ett tragisk liv .Egil Gjerløw .

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s