En rekke avbrutte forsøk

den
https://i0.wp.com/media.aftenposten.no/archive/00142/null_142229a.jpg
Bildet er hentet fra Aftenposten

Selma Lønning Aarøs bok En rekke avbrutte forsøk, ble etter en deilig tilfeldighet kalt salg tatt med hjem til meg. Den er ikke mer enn 186 sider lang, og ble utgitt i 2007 på Cappelen forlag. Kapittlene er mange og linjeavstanden stor – det er dermed en bok som går ned på høykant, eller som Lena kommenterte på dette innlegget ang. bokens likheter til Knausgårds Min Kamp; «Den er veldig gøy og leses ut på en kveld».

For dere som ikke gidder å lese innlegget jeg skrev om denne boken tidligere – er den en blandingsbok. En blanding av oppvekstroman fra 80-tallet, med noen utvalgte scener fra Aarøs egen barndom, samt et godt innblikk i hvordan det er å forsøke å skrive en biografisk bok. Kapittlene veksler annen hver mellom det glade 80-tall og 2005/2006 (?) når forfatteren forsøker å skrive denne romanen.

Historiene i boken skaper nødvendigvis ingen helhetlig historie, som forfatterens ektemann påpeker ettertrykkelig. Den har ingen gitt begynnelse, midtdel og slutt -men det trenger den ikke. Jeg faller klart for det enkle, rett-fremspråket til Aarø og hun har flere morsome glimt innimellom – som f.eks. dette:

«Jeg sitter under bordet og hører på at de voknse snakker. Mamma snakker høyest av alle. Hun og farfar er veldig uenige om det meste. Det  dreier seg om noen som heter Gro og Kåre. Jeg vet ikke hvem de er, men jeg har inntrykk av at mamma heier på Gro og farfar på Kåre.»

Hun har definitivt klart å bevare den barnslige stemmen samt naiviteten i de kapitlene der det hører hjemme, samtidig som hun gir et frydefult innblikk i hvordan det er å forsøke å gjengi noe som har skjedd – med minst et par kritikere henger over skulderen på en å forteller hvordan det faktisk var.

Alt i alt er dette en søt liten bok. Den har humor og sjarm – men også letter Aarø litt på sløret og lar oss titte inn i forfatterens hverdag.

Én kommentar Legg til din

  1. Lena sier:

    Jeg synes det var som å høre min egen mor hver gang jeg skal gjenfortelle noe: «Det var ikke sånn det var. Nå må du slutte å tulle» 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s