Skurken i mitt drama heter kjærlighet

Den selvbiografiske Skurken i mitt drama heter kjærlighet ble skrevet av den svenske forfatteren Unni Drougge i 2007.  Her i Norge kom den ut 2 år senere på Bazar forlag.

Denne boken er som sagt selvbiografisk og på Unni Drougges egne hjemmesider kan man lese følgende om hva hun tenker om boken i etterkant:

«Den här självbiografiska boken är så naken och hänsynslös att jag är helt säker på att den aldrig hade kunnat skrivas om jag inte befunnit mig i orkanens öga. Jag skrev med blod och tårar, och det märks, tror jag.»

Handlingen i boken er som følger. I begynnelsen av 40åra blir Unni sammen med en ung, kjekk mann. Hennes kjærlighet til ham blir altoppslukende – og de utvikler et destruktivt forhold der både Niclas (kjæresten) og Unni driver hverandre til vannvidd. Etter hvert som Unni mister kontakten med barna sine og flytter inn med Niclas blir det verre og verre. De krangler og skriker – og etter hvert begynner Niclas å slå. For hver unnskyldning han kommer med – tar hun ham tilbake.

Nå skal det også legges til at Unni tidligere har blitt utsatt for vold av både sin far og sin tidligere ektemann Mats.

Boken strekker seg over de syv årene Unni er sammen med Niclas – hvor han får henne til å sverge på å være avhold, overtar businessen hennes samt tar fra henne alt som egentlig er henne. Boken er i hovedskap skrevet som et brev til en deg-person (Niclas), men har også noen kapitler som angivelig skal være skrevet av Unnis eldste sønn, Gogge.

Dette er en forferdelig sterk bok, og jeg får både vondt av å lese den – samt et voksende sinne i spedd en smule oppgitthet. Hvordan kan man finne seg i å bli herset med på den måten? Er det mulig å unngå å skjønne hvordan noen kan være så manipulerende?

Drougges språk er usensurert og rått. Hun skyr ikke å beskrive det gode, det vonde eller intime detaljer. Her er et lite sitat:

«Jeg elsket deg, men hva var det hos deg jeg elsket? Kan elskende par redegjøre for det? Jeg elsket hengivenheten din, de store hendene, påfunnene, den kompiske perfeksjonismen, din forkjærlighet for slitte og gamle ting (inkludert meg ) og båndene du knyttet og aldri ville løsne igjen. Du ble aldri lei av musikk du en gang hadde begynt å like, du forkastet aldri idolene og du elsket å være hjemme. Og ingen fikk trå i dine sirkler, tenkte jeg etterpå.

Jeg prøvde å sovne med den skjøre fantasien om at samlivet vårt kunne reddes. At du fortsatt elsker meg, og forskjellig romantisk tøys som dannet en tilstrekkelig tett og tilfeldig vev mot den ensomme søvnløshetens truende stråling fra et iskaldt univers.
Snart ble panikken sluppet ut av innhegningen sin for å slå følge med ulver, og kobbelet satte av mot den nakne tundraen. Ensom! løs det ødslige ekkoet. Håpløsheten hostet meg midt i ansiktet. Jeg hadde fordrevet mitt eget kjønn og blod på grunn av deg, og nå hadde jeg fordrevet deg på grunn av mitt eget kjøtt og blod.»

Etter å ha fullført min andre (Penetrering var den første) bok av Drougge – vil jeg si at dette er Drougge i et nøtteskall. Hun er en tøff dame med bein i nesa, til tross for at hun klarer å la seg knekke av en tass på noen-og-tjue i flere år, men det er kanskje det som gjør at hun fremstår så sterkt å – kontrastene.

Jeg liker Drougge meget godt, og denne boken med i regningen. At jeg skal lese fler er det ingen tvil om, så håper jeg kanskje noen flere også får øynene opp for den kruttsterke dama fra Sverige!

Pst: Legg merke til det vakre coveret! Ja, det kan trykkes på om du vil se det større.

Én kommentar Legg til din

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s