Bli hvis du kan, reis hvis du må

Helga Flatlands Bli hvis du kan, reis hvis du må er en sterk debutroman. Den ble utgitt av Aschehoug tidligere i år, og tar opp akutelle problematikk med norske soldater i Afganistan.`Den har mottatt stor oppmerksomhet og mye ros fra de fleste hold – og nå har jeg lest den.

På forlagets sider oppsummerer de bokens handling slik:

«Denne romanen tar utgangspunkt i tre unge barndomsvenner – Tarjei, Trygve og Kristian – og deres beslutning om å verve seg til de norske styrkene i Afghanistan. Ingen av de tre kommer tilbake. Hvorfor dro de egentlig? Hva med de som er igjen? Hvilke krefter påvirker våre veivalg – bli eller reise?
Romanen handler om å vokse opp i, være omgitt av og bryte opp fra en trygghet som ikke lenger kjennes trygg. Rammen er lokalsamfunnet guttene kommer fra. Kapitlene gir stemme til to av guttene, og to av de som står dem nær.»

Dette er, som allerede nevnt, en bok som tar opp noe meget aktuelt. Det er ikke lenge siden flere norske gutter kom hjem i bårer – og det er akkurat dette Flatlands bok stiller spørsmål ved.

Boken er, som det står i klippet fra Aschehoug, delt i fire deler – to av guttene og to som står de nær. To av kapitelene er skrevet på nynorsk, to på bokmål. Hele boken er gjennomsyret av en sårhet og man får vondt i magen av å lese boken. Jeg skal heller ikke nekte for at et par tårer har trillet nedover kinnene mine (noe som skjer uhyre sjeldent) – hun har virkelig fanget savnet, frustrasjonen og så mye mer i denne lille boka.

Jeg glemte å legge ved et sitat, så her kommer det:

«Han sette seg opp, var så nær, men kom nærare. Andletet hans var så nære at eg bare såg augo hans, augevippene, pupillane, det lukta røyk og øl. Eg skalv over heile kroppen, det var så vondt at eg nesten ikkje fekk puste. Så kom han heilt nær, kyssa meg og eg fekk puste igjen. Mjukt. Hardt. Vondt. Godt. Varmt. Kaldt. Og eg tenkte at tek du på meg nå, så dør eg.»

Jeg må legge til at jeg liker tittelen veldig godt (bare hør: Bli hvis du kan, reis hvis du må), mens coveret derimot.. taler ikke til meg. Jeg tror jeg da fanger symbolikken – det er ikke det. Liker rett og slett ikke måten det er løst på – heller ikke fargebruken. Men akk, om det er det eneste jeg har å utsette på boken, er det vel ikke så ille?

Det er en fryktelig imponerende debut (som så mange andre har påpekt tidligere), og det er heller ingen enkel bok å debutere med – særlig fordi problematikken er så konkret tilstede i mange nordmenns hverdagsliv. Jeg oppfordrer alle til å lese denne boken (den er lettlest og tar ikke mer enn en dag eller to), den vil berike og få oss til å huske på hva Norge er involvert i. Og jeg, jeg skal holde øynene oppe for Flatland i fremtiden!

5 kommentarer Legg til din

  1. HildeSol sier:

    Jeg kan bare si meg helt enig -leste den på et par timer og tårene rant…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s