I går var jeg på kino. Det var veldig, veldig lenge siden sist. Fantast som jeg er så jeg norsk film; Maskeblomstfamilien.

Jeg er ingen Saabye Christensen fantast som nordmenn flest. Jo, jeg har lest både Beatles og Bly – men jeg var ikka akkurat overstadig begeistret. Da jeg så ham på Bokprogrammet for noen uker tilbake, innså at jeg liker han som mann – men som forfatter er det nok ikke de bøkene jeg velger å bruke tiden min på. Men nå, nå må jeg kanskje forandre meg.

Maskeblomstfamilien er, som de fleste sikkert har fått med seg, filmatisert av Petter Næss og kom på kino på fredag. Allerede i går satt jeg i kinosalen og ble fortalt historien om en forvirret gutt med en tragisk skjebne. Adrian er hermafroditt  – altså både jente og gutt. Det er jo ikke vanskelig å forstå at han har det litt vanskelig når han endelig kommer i puberteten og har vokst opp i en anstrengt 50-talls familie. Det er tragisk, og det er typisk norsk film.

Jeg liker i og for seg filmen. Særlig det visuelle uttrykket er meget tiltalende, og scenene der de setter opp Ødipus på skoleteateret liker jeg godt. Det er mange gode enkelt scener ellers óg – men det er óg en del scener som kanskje har en dypere mening enn det de klarer formidle, og man blir sittende å småle til tider.

Jeg hadde ingen ambisjoner om å bli særlig mer kjent med Saabye Christensens univers, men etter avslutningen på denne filmen – tror jeg nesten ikke jeg klarer la være. Se den, så skjønner du hva jeg snakker om, det gir jo ingen mening å slutte på det settet!