I går var jeg på kino. Det var veldig, veldig lenge siden sist. Fantast som jeg er så jeg norsk film; Maskeblomstfamilien.
Jeg er ingen Saabye Christensen fantast som nordmenn flest. Jo, jeg har lest både Beatles og Bly – men jeg var ikka akkurat overstadig begeistret. Da jeg så ham på Bokprogrammet for noen uker tilbake, innså at jeg liker han som mann – men som forfatter er det nok ikke de bøkene jeg velger å bruke tiden min på. Men nå, nå må jeg kanskje forandre meg.
- Saabye Christensen og Næss. Foto: VG
Maskeblomstfamilien er, som de fleste sikkert har fått med seg, filmatisert av Petter Næss og kom på kino på fredag. Allerede i går satt jeg i kinosalen og ble fortalt historien om en forvirret gutt med en tragisk skjebne. Adrian er hermafroditt – altså både jente og gutt. Det er jo ikke vanskelig å forstå at han har det litt vanskelig når han endelig kommer i puberteten og har vokst opp i en anstrengt 50-talls familie. Det er tragisk, og det er typisk norsk film.
Jeg liker i og for seg filmen. Særlig det visuelle uttrykket er meget tiltalende, og scenene der de setter opp Ødipus på skoleteateret liker jeg godt. Det er mange gode enkelt scener ellers óg – men det er óg en del scener som kanskje har en dypere mening enn det de klarer formidle, og man blir sittende å småle til tider.
Jeg hadde ingen ambisjoner om å bli særlig mer kjent med Saabye Christensens univers, men etter avslutningen på denne filmen – tror jeg nesten ikke jeg klarer la være. Se den, så skjønner du hva jeg snakker om, det gir jo ingen mening å slutte på det settet!