Novelleuke: Forfatteren

Det er flere spennende norske novelleforfattere – men få av disse får særlig oppmerksomhet. Jeg har snakket litt med forfatter Maria Børja om novelle som sjanger.

Novellesamlingen Voksenting som Maria Børja debuterte med tidligere i år har såvidt blitt omtalt på noen bokblogger. I media derimot har hun ikke blitt viet nevneverdig oppmerksomhet, som novelleforfattere flest.

Børjas novellesamling er ikke akkurat barnemat, og flere har påpekt det pinlige temaet sex som er sentralt i samlingen. Ikke alle er like «rett på», men seksualitet er definitivt noe vi møter på i Børjas bok. Marianne skriver «Det er vanskelig å skrive om disse tingene, og det er kanskje det som gjør at det er så få som har gjort det tidligere?» om boken, mens Linn fra Bokmerker ble møtt av sin egen prippenhet; «Linn Strømsborg, du er prippen! sa jeg til meg selv. Jeg er det! Skikkelig gammeldags prippen, jeg er så prippen at jeg er flau over meg selv. Paradise Hotel klarer jeg fint å se på, men å lese en novelle som åpner med en blowjob, nei, det blir for mye for meg. Jeg måtte legge den fra meg litt.» Selv forteller Børja mer om bokens innhold i et innlegg skrevet på Thomas Bergs blogg. Så, det er ikke boken jeg skal fokusere på – men heller det å skrive noveller.

Maria Børja. Bildet er hentet fra Flamme forlags egen blogg.

Hvilke fordeler føler du novelleformen gir i forhold til andre sjangere?
– Novellen gir, med sin begrensede lengde, mulighet til å konsentrere spenning/friksjon i en situasjon eller et mellommenneskelig forhold, og derigjennom spissformulere et problemområde. Jeg liker også novellesamlingens rom for å utforske flere hovedpersoner. Riktig nok kan man også i en roman ha et ubegrenset karaktergalleri, men det blir for eksempel komplisert med flere ulike jeg-personer, som jeg brukte i Voksenting. Jeg likte at jeg-personene mine kunne reise ulike steder, ha ulike type jobber og kjærester og familier, ulik bakgrunn og drivkraft, selv om de hadde mye felles. Så blir det opp til leseren å avgjøre om de likevel kan sies å likne hverandre, eller til og med være de samme person.

Hvordan jobber du frem en novellesamling?
– Nå har jeg bare gitt ut én novellesamling, men der skrev jeg på et par–tre historier om gangen, fram til jeg hadde rundt femten historier. Parallelt med selve skrivinga sendte jeg dem fram og tilbake til redaktøren(e) min(e) og vi diskuterte retningen de var i ferd med å ta. Satte kanskje midlertidig punktum på én og flyttet fokus over på en annen. Jeg strevde med et par av historiene, fikk dem ikke helt til å svinge eller ble ikke helt overbevist av dem, og kuttet til slutt ned til de tretten som utgjør Voksenting. Jeg så ikke for meg en helhetlig tematikk på forhånd, men så at noen fellesnevnere gikk igjen. Jeg tror grunnen er enkel: Det var et sett av ideer og følelser og problemstillinger som trigget meg og skrivinga i de årene det tok. Det gjorde resultatet mer konsistent enn jeg forutså på forhånd.

Hvorfor har du valgt å jobbe med noveller?
– Se svar én: Jeg liker formatet. Samtidig har jeg ikke følt at jeg har oversikt nok til å sy sammen et romanunivers: å bygge opp en kompleks historie med dype og gode karakterer, med sideplot og avgreininger samtidig som man hele tida spinner den røde tråden, og holder på leseren. Det virker kjempevrient. Men jeg har lyst til å prøve.

Opplever du at novellesjangeren har lav (evnt. lavere) status?
– Egentlig ikke. Jeg synes jeg stadig hører høythengende ord som «novellemester» og «novellekunst.» Se på hvordan Kjell Askildsen omtales! Det ser ut til å ligge en beundring for det konsentrerte formatet. Det å klare å plukke opp leseren ett sted og i løpet av kort plass og tid makte å skyve ham til et annet sted enn han var der han startet. Dersom jeg klarer det i noen av historiene mine er jeg veldig fornøyd. En ting novellen imidlertid ikke har maktet i Norge, er å bevise sitt kommersielle potensial. Butikkene og bokklubbene satser ikke på novellesamlinger som de gjør på romanen. Men novellen passer jo egentlig perfekt for det moderne mennesket og våre stykkevise liv, der oppmerksomheten og konsentrasjonen vår utfordres kontinuerlig.

Leser du noveller selv?
– Ja. Jeg leser novellene i The New Yorker, én i hver utgave, og har nylig nytt historier av Chimamanda Adichie og Alice Munroe. Men jeg kjøper også novellesamlinger, og har i det siste lest en amerikaner som heter Breece D’J Pancake. Fine saker.

Har du en favorittnovelle?
– Jeg vil heller si at jeg har en favorittnovelleforfatter – Raymond Carver, for mange kjent på grunn av filmen Short Cuts av Robert Altman, som bygger på et utvalg av hans noveller. Han er veldig god på titler – eller hva synes om for eksempel Will You Please Be Quiet, Please? – og skildrer mennesker og forholdene de har eller forsøker å ha med hverandre med sånn nærhet og humor og vidd og skråblikk at man blir sittende og hikste av skamblandet ekstatisk fryd.

Da vil jeg takke Maria Børja for å ha stilt opp her – og håper dere synes det var morsom (dog litt lang) lesning!

Pst! Husk at på søndag skal vinneren av seksordsnovellekonkurransen kåres – det er enda ikke for sent å delta.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s