Odysseen

Odysseen, en av litteraturhistoriens mest omtale hjemreiser. En tettskrevet historie med vin, grining og en hel del vold.

Odysseen stammer fra en muntlig tradisjon, og å kalle Homer forfatteren blir dermed feil (det sier i alle fall min foreleser). Men, det er altså Homer som har kommet opp med denne historien, hvem nå han enn var. Versjonen jeg har lest har vært gjendiktet av en P. Østbye, og er angivelig er en av de bedre norske gjendiktningene.

I Odysseen møter vi «den herdede helt, den gjeve Odyssevs» som har vært borte fra sin borg og sin kone i ikke mindre enn tyve år. Han reiste avgårde for å krige i Troja, men da den var over brukte han ikke mindre enn ti år på å komme seg hjem igjen. Det er denne reisen Odysseen handler om.
Odyssevs møter mange vesner og utfordringer på sin hjem vei. Han blir forsøkt forført av Sierenene, han blir nesten spist opp gjentatte ganger og han må kjempe mot flere kjemper. Til slutt ender han som «elskovsfange» på Kalypsos øy, hvor han er fanget som hennes sexslave i ikke mindre enn syv år.

Det er mye å henge seg opp i, og vi kan jo begynne med selve fortellingen. Den er jo full av guder, døde helter og kjemper – så jeg sliter litt med troverdigheten. Allikevel er det mye spennende som skjer, og det er spenstig hvordan Odyssevs til stadighet blir reddet fra den ene faren etter den andre, særlig ved hjelp av Atene som hele tiden står parat til å hjelpe ham forbi. Etter en seig start (både språklig og at den skikkelige «actionen» ikke starter før i kapittel 5) blir det i alle fall noen morsomme hendelser man kan le av, og man kan jo lure på hvordan Odyssevs klarer å overleve alt dette. Her er en smakebit fra der Odyssevs skal overmanne den enorme, enøyde kyklopen (en kjempe):

«Svennene fattet om stangen og støtte dens hvessede ende
dypt i hans øye. Jeg trykket nu på fra oven og dreiet
trestangen rundt som en mann, når han borer et hull med sitt drillbor
gjennom en planke, mens menn som nedentil holder i remmen trekker fra hver sin kant, så drillboret alltid må snurre,
således holdt vi den gloende spiss av stangen i øyet
dreiende rundt, og dampende blod sprang frem, mens vi boret.
Alle hans øyenhår brant, og brynene sveiddes av heten,
medens hans øyesten like til røttene hvislet i ilden.
[…]
Fryktelig hylte og skrek han så fjellveggen om oss gav gjenlyd.
Skrekkslagne rømte vi vekk. Da trakk han den veldige trestang
ut av sitt øye, besudlet med blod fra ende til annen.»

Som dere skjønner er det ikke småtteri dette er, hverken i detaljerte beskrivelser eller når det kommer til språket, og det er kanskje det siste jeg har mest problemer. At dette er skrevet i såkalt daktylisk hexameter (noe med verseføtter og stavelser) er sikkert vel og bra, men det er jammen meg ikke særlig spenstig å lese. Personlig synes jeg bøker fra 50-tallet har et relativt gammelmodig språk, så da vet jeg ikke en gang hva jeg skal si om dette. Overbeviser meg gjør det i alle fall ikke.

Dette er en skikkelig røverhistorie, men mange fortellinger som godt kan være spennende, men nei, dette er nok dessverre ikke den slags jeg foretrekker. Selv vil jeg nesten betrakte den som en forhistorisk sience fiction med alle sine guder og gudinner, helter og døde mennesker som snakker og drikker blod.

Én kommentar Legg til din

  1. samadhi sier:

    off… får angst av odysseen. var deilig å kvitte seg med den boka. haha 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s