Når du ser meg

En rik bok med innblikk i menneskesinnet i alle aldre. En flott bok fra amerikanske Siri Hustvedt med tråder tilbake til «gamlelandet» Norge.

Forfatter med det norskklingende navnet Siri Hustvedt følger opp suksessen sin Det jeg elsket med denne boken, Når du ser meg, i 2008. Og, for å få det hele på plass – Hustvedt er for amerikaner å regne, til tross for at hun har norske aner (som vi blir kjent med i denne boken) og har gått på Katedralskolen her i Bergen.

Når du ser meg er fortellingen om to søsken bosatt i New York. Deres avdøde far har etterlatt seg mye papirer og de to søsknene begynner å rydde, kaste og lese i farens personlige notater. Herfra blir vi kastet inn i et sammensurium av mennesker i forskjellige settinger og med ulike historier å fortelle.

Hustvedt  er en mester i å beskrive mennesker og dets sinn, samt fange de små øyeblikkene. Jeg føler dermed at det ikke blir den overordnede historien i denne boken som fanger min oppmerksomhet, men heller de fargerike og observante beskrivelsene av det menneskelige sinn i alle sider av livet. Ett av de fineste øyeblikkene blir oppsummert senere her;

«Jeg ser ham sitte der bøyd over jakken sin i et trangt rom i Oslo, mens han metodisk plukket lyserøde fibre av det mørke stoffet.»

11. september 2001 er en dato vi alle husker. Hos Hustvedt har også denne dagen satt spor. Tidligere har jeg lest litt i essaysamlingen hennes A Plea for Eros, og en av de tekstene jeg leste var om nettopp denne dagen og dette som skjedde i New York. At hun blander inn disse personlige opplevelsene er kanskje ikke så rart. Jeg nevnte tidligere at hun også drar inn sine norske aner i denne boken. Hun gjør det faktisk så bokstavelig at, om vi skal tro etterordet (og det gjør vi jo!),  er flere av notatene vi leser ordrett tatt fra Hustvedts egen fars tekster.

Hustvedt er en av de forfatterne som jeg synes er veldig fascinerende. Dette er den andre boken jeg leser av henne, og enda får jeg ikke helt grep om bøkene og stilen hennes. Jeg liker det, men føler at det er noe som forsvinner over hodet på meg, eller akkurat glipper for meg når jeg leser. Allikevel liker jeg det. Jeg har det samme forholdet til Vigdis Hjorth – jeg (tror) jeg liker det, men må stadig lese mer for å finne ut om jeg faktisk liker og forstår det.

Som dere forstår er det mye å si om denne boken, og den rommer mye på sine 300 sider. Jeg har sagt lite om handlingen – den får dere lese å finne ut av selv, rett og slett!

Pst! Hvis du er veldig nysgjerrig kan du alltids lese et utfyllende sammendrag her.

Én kommentar Legg til din

  1. Anita sier:

    Prøvde å lese denne på engelsk for en god stund siden, men falt av lasset dessverre. Kanskje på tide å se om den norske oversettelsen er noe for meg?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s