Ingenting å angre på

I Marsteins Ingenting å angre på blir familien utfordret og følelsene bobler, men allikevel er det noe jeg ikke helt klarer å fatte.

Ingenting å angre på er skrevet av Trude Marstein og kom ut i 2009. Den fikk mye god omtale, og fikk gleden av å bli med meg hjem etter Mammutsalget.

I Ingenting å angre på veksles det mellom mor Heidi og far Vegard i en familie på fem. Det er første helgen i sommerferien og Vegard drar avgårde på hytta med tre unger og hund, mens Heidi blir hjemme igjen for å gjøre ferdig jobben før hun tar ferie. Eller? Heidi er for lengst ferdig med jobben, hun skal tilbringe natten på hotell med sin elsker, Mikkel.

Det veksles hyppig mellom de to – fra biltur med barna, til hete takter blant hotellakener.  Medfølelse og vemmelse vekkes, og Marstein får åpenbart til noe – for jeg blir skikkelig irritert på Heidi. Allikevel er det noe som mangler, kanskje at jeg ikke er en voksen dame med mann, barn, hus og jobb?.

Marstein skriver intenst og fullpakket – side opp og side ned. Det blir med dette en bok som krever din oppmerksomhet og litt mer tid enn ellers. Hun vekker definitivt engasjement i sin bok, jeg får varme følelser for Vegard når han beskriver sin kjærligheten til barna sine.

«Jeg lener meg mot ham og ler lavt. Du er en due, sier jeg. Kurr kurr kurr, sier han. Men duer er jo bare veldig ekle, sier jeg. ikke du, sier han. Han ser ut i lokalet, strekker hals. Så ser han på meg igjen, så rolig. Ikke ekkel i det hele tatt? sier jeg. Ikke ekkel i det hele tatt, bare veldig, veldig deilig, sier Mikkel. Ja, sier jeg. Vi eier ikke skam i livet, sier Mikkel.»

Heidi derimot, hun får jeg mest vemmelse for. Det er sikkert befriende deilig å ha heidundrandes sex og være i en boble med en elsker, men allikevel. Det er definitivt Heidi som er den dumme i dette forholdet. Jeg blir gal av hvordan hun snakker med elskeren sin, som små barn – og glemmer alt som heter sunn fornuft og ansvar.

Jeg ble nok litt skuffet, boken var ikke så storartet som jeg forventet – men jeg kan nok forestille meg den treffer voksne med mann og barn bedre, for de kan kjenne seg igjen i behovet for å la alt fare og bare hengi seg. Allikevel er det jo noe her, for Marstein klarer å vekke noen følelser i meg og noen av beskrivelsene hennes av følelser er kriblende gode!

Pst! Coveret falt jeg jo pladask for da!

2 kommentarer Legg til din

  1. Lena sier:

    Hehe, jeg fikk lyst til å lese den. Jeg er gift med mann og barn, så kanskje den appellerer mer til meg?

  2. Ida sier:

    Jeg har mann og barn, og kan si at boken traff meg i alle fall på en eller annen måte. Jeg ble provosert av kvinnen, og fikk sterk sympati for mannen, samtidig som jeg hadde forståelse for hvorfor enkelte valg ble gjort og tanker tenkt.

    Men jeg må innrømme at også jeg ventet meg noe litt mer, ettellerannet, bare mer! 350 sider om 48 timer er tungt å lese, for det er jo utrolig stillestående. I tillegg føler jeg ikke at jeg får noen ordentlig avslutning på boken, så jeg er ikke sånn kjempefornøyd. – Selv om forfatteren skriver utrolig godt!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s