Mot medvind

Det tok litt tid for den canadiske boken Mot medvind, men etterhvert ble dette en fin fortelling om forelskelse, gjørme og ensomhet.

 Guillaume Vigneault er en canadisk forfatter og der ble boken utgitt på fransk i 2003. 2 år senere utkom den her til lands på Forlaget Lille Måne.

I boken møter vi Jack som er tidligere fotograf og flyver. Nå driver han ikke med stort og tar derfor med seg sin tidligere svoger, Tristan, med på tur. Etterhvert får de følge av studinen Nuna. De spiller sjakk, drikker og småkrangler.

Det tok lang tid før jeg ble overbevist om at dette faktisk er en fin bok. Begynnelsen er treig, og jeg blir ikke særlig begeistret for verken  Jack eller Tristan eller surmulinga boken er fylt med i begynnelsen. Heldigvis har denne boken annet å by på, noe som kommer sigende utover i boken.

En episode som Jack opplevde med sin tidligere kjæreste Monica, Tristans søster, er en av historiene jeg liker best. Den fortelles stykkevis i løpet av boken, og skaper  sterke følelser av kjærlighet og sorg.

«Jeg gråt som en idiot, som et blått fly, som en jente på sykehuset med slanger overalt, men ingenting i magen lenger, jeg gråt som den fyren som holder jenta i hånda, som ikke gråter, som ikke bør gråte, i hvert fall ikke han, den dusten, siden han har dustete meninger om en masse dustete ting, som for eksempel om hva det vil si å være mann, ikke sant, din dust; jeg gråt som en blå, hvit og gul sommerkjole som gråter rødt langs det ene låret, på vei ut av et knust blått fly, en lang rød tåre langs et gyllent lår; en jente som ler, lykkelig over å være i live, en jente som snart skal begynne å gråte, som ikke vet, som har krampe, som kommer ut fra en forvridd flykropp, bak en dustete flyver, som ikke er pappa, nei da, som hjelper henne ut av cockpiten, som prøver å se et annet sted, som prøver å glemme at han har sett den røde tåren, som håper at det er han som blør i øynene, han og ikke hun, vær så snill, nei, det hadde passet bra å dø, der, ved foten av grantrærne, for å få gjort opp regningen med én gang, kontant. Kan jeg få regningen, er du snill.»

Det er mange vonde følelser som ligger i Jacks underbevisthet og det gjennomsyrer boken. Allikevel finnes det håp og lyspunkt – samt vakre formuleringer.

Dette er en bok som utvikler seg og som har gullkorn skjult blant deprimerte fraser. Den veksler mellom pessimisme og optimisme, men til slutt ender jeg nok, heldigvis, på den riktige siden og liker boken godt!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s