Kjærlighet for viderekomne

Baksiden fristet med «en roman for alle som har hatt mann». Nåja, jeg er i alle fall på jakt, så boken fikk bli med. Jeg har lest Kjærlighet for viderekomne.

Marianne Fastvold er for meg et ukjent navn. Til tross for dette har hun skrevet flere romaner. Hun er utdannet jurist, og man kan lure på om det finnes biografiske tendenser i hennes bok Kjærlighet for viderekomne som utkom på Gyldendal i 2008.

I boken møter vi Anne Englemark fra hennes første ordentlige forelskelse i studietiden, og videre mens hun slår seg stort opp som (nettopp) advokat. Hun finner kjærligheten hos den ene mannen etter den andre, men felles for alle forholdene er at de etter hvert utvikler relativt destruktive tendenser.

Kjærlighet for viderekomne handler om å lete etter kjærligheten og å finne den. Men, den handler også om hvordan en person ikke alltid bringer frem det beste i en, og at det en forelsket seg så heftig i den første tiden, er det som med tiden tar knekken på både kjærligheten og troen på den.

Boken er skrevet som en slags dagbok – i alle fall inndelingene. En og en kjærlighetshistorie fortelles for seg, og kommenteres etterpå av Anne i «nåtid». I det første kapittelet skriver hun:

«Jeg vil bruke resten av livet mitt på å utforske kjærligheten, vil aldri bli utlært, men er forbi begynnerstadiet nå.»

Jeg liker i og for seg boken, men må si jeg etter hvert blir litt irritert på Anne Englemark som går så iherdig opp i sine forelskelser at hun glemmer seg selv. Men det er jo kanskje det det er å være forelsket?

I tillegg til kjærlighetshistoriene er det flere komiske hendelser som får plass. Anne blir blant annet kjent med en gammel dame, Hjørdis, som viser seg å gå på andejakt i slotsparken.

«Er kysten klar?
Klar, nikker jeg.
Hun tar en liten pistol opp av den vide lommen. Jeg hører faktisk fire lave smell, med lyddemper. Den lille damen tar et tak rundt andehodene, løfter dem opp, de drypper, hun rister dem, vrir halsen profesjonelt om på dem, en etter en, knikk knakk. Tar den tomme bæreposen ut av lommen og putter dem raskt og diskré oppi og legger posen i den lille kurven foran på rullatoren.»

Det er en fin bok, om etter jakten på kjærligheten gjennom livet, men det blir til tider litt for mange utsvevende passasjer som blir mest babbel i mine ører. Men, det er jo noen som blir ganske koko av kjærligheten. Anne kommenterer:

«Jeg var så glad og redd. Forholdet til Peter Wolff var det lykkeligste og nifseste jeg hittil hadde vært med på.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s