Øynene i parken

Boken er bitteliten, og veldig søt. Dessverre er ikke inneholdet like søtt. Det er tilnærmet syklig besettelse det handler om, og om hvordan det kan rive en ned. Jeg har lest Øynene i parken.

Finn Carling – et totalt ukjent navn for min del, men, på bokens bakside, står det at han har fått Nordisk Råds Ærespris og listen av tidligere utgivelser er skremmende lang. Til tross for alt dette, totalt ukjent. Dessverre tror jeg ikke at Øynene i parken er hans beste bok. Da den kom ut i 2001 kunne man lese ord som «skuffende» og «overflødig».

Som allerede nevnt handler Øynene i parken om besettelse. Det er Julietta som forelsker seg (eller hva skal man si?) i en mann etter å ha sett ham i en park. Hun begynner å følge etter ham, og hun blir etter hvert helt gal, egentlig.

Dette er rett og slett ikke så mye å skrive hjem om. Julietta blir for besatt, det er da virkelig ingen som blir så betatt (på grunn av et par fine øyne!) så man reiser verden rundt (bokstavelig talt) for å følge etter den stakkars mannen. Heller ikke språket er noe særegent eller minneverdig, og dette er nok en bok som fort blir levert til et loppemarked for min del.

Jeg elsker vakre bøker. Bøker som er fine å se på og gode å ta i. Øynene i parken tiltaler meg kanskje ikke på så mange andre punkter, men det er en veldig fin bok, rent fysisk. Forsiden er fin, formatet sjarmerende lite og sidene gode å bla i. Det er ting en ikke skal kimse av! Men, man skal heller ikke ta en bok bare på grunn av disse trekkene, om den da ikke er skremmende billig…