Snø

Den inneholder kanskje ett av de vakreste sitatene om skrivekunsten, men blir dessverre en historie som kommer i andre, eller tredje rekke. Jeg har lest Snø.

Franskmannen Maxence Fermine har skrevet denne boken som er så sterkt inspirert av japansk kultur. Boken kom ut i 2002 på Dinamo forlag her til lands. Eksemplaret jeg har lest ble innkjøpt på bokloppemarked for noen uker siden.

I Snø møter vi Yuko Akita. Han er poet, og skriver haiku – kun om snø. Etter hvert oppsøker han den største poeten i hele Japan, men forelsker seg på veien…

Dette er en annerledes roman, med korte kapptiler, en del haiku og en annerledes tone. Jeg må si jeg synes det er litt rart at en slik bok kommer fra en franskmann, og ikke en japaner, men shitt au. Boken er fin, har vakre setninger – men blir kanskje litt tynn når det kommer til selve historien. Det finnes allikevel deler man kan få gåsehud av.

«Å dikte er å bevege seg fremover ord for ord på skjønnhetens line, på strengen i et dikt, tråden i et verk, tråden i en fortelling som nedtegnes på silke. Å dikte er å ta skritt for skritt, side etter side, langs bokens vei. Det vanskeligste er ikke å komme seg opp fra bakken og holde balansen på språkets line, med pennen som balansestang. Heller ikke er det å fortsette rett frem, med flyktige svimmelhetsanfall ved et plutselig komma, eller foran et punktum som står der som et hinder. Nei, det aller vanskeligste for en dikter, det er å holde seg uopphørlig oppe på den spente line skrivekunsten er, leve hver stund av sitt liv på høyde med drømmer, aldri et øyeblikk stige ned fra fantasiens stramme rep. Sannelig, det aller viktigste er å danse på ordets line.»

Jeg tror ikke jeg trenger å si stort mer, annet enn at den fysiske boken er superfin. Bare se på coveret! Og den er sjarmerende liten, tykke sider – og er rett og slett en fryd, sånn rent fysisk. Tidvis er det definitivt i stil med bokens innhold, men historien faller litt gjennom når alt kommer til alt.