Kjærlighet

Endelig har jeg lest min første Ørstavikroman – og det blir ikke den siste. Sterke skildringer av menneskelige følelser og et godt språk, er noe av det vi finner hos Ørstavik. Jeg har lest Kjærlighet.

Jeg husker fremdeles at Ørstavik var et navn som stadig ble nevnt da jeg hadde litteratur i første videregående. Nå har jeg lest én av bøkene som ble trukket særlig frem, nemlig Kjærlighet som kom ut i 2001. Eksemplaret jeg har lest har jeg kjøpt brukt, og var angivelig «Til Elida På 16-årsdagen 2002 Fra morbror Garmann, tante Serina». Det er alltid litt stas med slike, fremmede notater.

I Kjærlighet møter vi Vibeke og Jon, mor og sønn, som nylig har flyttet til en liten bygd i nord-Norge. Vi følger dem en dag, dagen før Jons bursdag, da det skjer mye i løpet av kvelden og natten.

Kjærlighet er en vakker roman om hvordan menneskene i en familie ikke ser hverandre, og lever hver for seg. Jons stemme er skrevet med en barnslig naivitet, mens Vibeke fremstår som en rimelig fraværende og distré mor. Stemmene deres blandes og skiftene mellom de er hyppige og uklare.

Man får til tider vondt av hvordan disse to menneskene passerer hverandre uten å komme i berøring. Det barnslige synet til Jon på verden og  mangel på redsel vekker medlidenheten og til tider får man en klump i magen av hvor nært det til tider er for å gå galt.

Alt i alt er Kjærlighet en vakker roman om familierelasjoner, og mangler på sådan. Ørstaviks språk er tilbakeholdent men vakkert beskrivende, og det blir nok ikke lenge til jeg kaster meg over neste bok jeg har av henne stående i hylla.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s