Alle vil hjem. Ingen vil tilbake.

I fjor debuterte Helga Flatland med en uhyre sterk roman om tre unge gutters død i Afghanistan. Nå er oppfølgeren her, og vi får se hvordan det er gått med de etterlatte. Jeg har lest Alle vil hjem. Ingen vil tilbake.

Helga Flatland er altså nå ute med sin andre roman, og hun holder seg til den samme historien som i den første boken. Og det er ikke så rart, for i denne historien er det mye å hente. Eksemplaret jeg har lest har jeg fått fra forlaget.

I Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. fortelles det tre historier. Julie, er søsteren til Tarjei. Sigurd, var den hemmelige kjæresten til Trygve. Mats, er faren til Julies datter. De har alle ulike måter å takle det grusomme har skjedd – og man har en vond klump gjennom hele historien.

«Det verste er nesten at ingen veit det, eller kjem til å få vite. Faren hans helsar framleis like blidt på meg, mora hans nikkar til meg på butikken. Til og med Sondre og Eirik, tvillingbrørne hans, gryntar til meg viss me møtest. Og kvar gong verker det i magen, for dei veit ikkje at det var mi skuld. At eg pressa han vekk, så langt vekk frå meg som eg kunne, at eg hata han så inderleg at han følte at han måtte reise, om ikkje for anna så for å straffe meg, eller for å bevise noko for meg. Og så døydde han.»

Nok en gang har Helga Flatland skrevet en god bok. Hun veksler mesterlig mellom de ulike personene, og understreker det hele ved å veksle mellom nynorsk og bokmål. Det fortelles sårt og utilslørt, og medfølelse vekkes for de handlingslammede, sinte og frustrerte unge menneskene som ikke vet hvordan man skal gripe an hemmeligheter som ikke kan fortelles eller apatiske foreldre.

«Jeg hadde egentlig bestemt meg for at hvis ikke mamma og pappa ville ordne til jul inne, så skulle Solveig og jeg feire i huset vårt. Bare vi to. Jeg ventet hele desember på at mamma skulle begynne å vaske, at pappa skulle se seg ut et tre. Så kompromisset jeg og tenkte at hvis de bare spør meg, så skal jeg ordne alt. Bare de viser et tegn på at de skjønner at det snart er jul, et tegn på at det fremdeles er noen igjen å feire med og for.»

Jeg føler det er mye død og tristhet hos meg om dagen (jeg leste jo nettopp Gunnhild Corwin sin bok), men akk – det kan virkelig fortelles på vakre måter! Men, jeg føler det er fortsatt mye som er usagt, og uløst, så at det kommer nok en bok fra Flatland håper jeg på. Da jeg så henne lese for noen uker siden, holdt hun mulighetene åpne – det er i alle fall jeg veldig åpen for! Dette er en viktig historie fortalt på en sterk og følelsesvekkende måte.

One Comment Add yours

  1. Lena sier:

    Oj, så mye du har rukket å lese i det siste. Det ene innlegget åpenbarer seg etter det andre. Denne boka er helt fantastisk, fantastisk (som den første boka). Jeg har også fått Etter dansen, men har faktisk ikke lest Idas dans – og den var utlånt ved biblioteket, så jeg tror jeg må lese denne først. Hildes drama så også veldig interessant ut. Ps. Jeg er ikke lite misunnelig på at du har møtt Renberg og Grytten;)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s