Ida

Gertrude Stein skulle skrive som Picasso malte bilder. Rytme, gjentakelser og en historie uten sammenheng(?). Jeg henger ikke helt med og har lest Ida.

Gertrude Stein var på begynnelsen av det 1900-århundre, hjertet av nyskapende litteratur i Paris. Dit kom alle de store de kunstnerne, og de talte om kunst, litteratur og meningen med livet. Selv skrev hun også, og i 1941 kom boken jeg har lest, Ida, ut. Boken er oversatt til nynorsk av Grethe Fosse og eksemplaret jeg har lest er lånt på biblioteket.

Jeg kan ikke fortelle hvaIdahandler om, da Stein var blant de forfattere som satte handling sist i rekken. Men, det handler om en jente som heter Ida – og stort mer en umulig å si.

Stein forsøkte angivelig å skrive slik som hennes gode venn Picasso malte. Det er mye gjentakelser, og tekstene gir meg ikke større mening (i alle fall ikke noe en kan gripe ved første lesning som bøker flest). Det er til tider fiffig og smått komisk – men jeg kommer aldri til det punktet hvor jeg fatter hva hun vil eller at et lys gikk opp for meg. Her er en smakebit:

«Det var mørkt om morgonen kvar morgon men sidan hunden hennar Kjærleik var blind spelte det inga rolle for han. Det er sant at han var fødd blind hyggelege hundar er ofte det. Sjølv om han var blind kunne hi sjølvsagt alltid snakke med han.
Ein dag sa ho. Høyr, Kjærleik, men høyr på alt, og høyr medan eg seier deg noko.
Ja Kjærleik sa ho til han, du har alltid hatt meg og no kjem du til å ha to, eg skal få ein tvilling ja det skal eg Kjærleik, eg er lei av å berre vere ein og når eg er tvilling kan ein av oss gå ut og ein av oss kan vere inne, ja Kjærleik ja det skal eg ja eg skal få ein tvilling. Du veit Kjærleik eg er slik må eg ha det så må eg ha det. Og eg må ha ein tvilling, ja Kjærleik.»

I sin bok, Litterær salong, skriver Brit Bildøen følgende om Gertrude Stein som forfatter: «Det er både ei nyting og ei plage å gå laus på tekstane til Gertrude Stein. Prøver ein å forstå, blir ein lett frustrert. Men lar ein berre orda og setningane komme til seg, så held dei på både kåpa og tanken.» Og jeg må nok innrømme jeg sliter litt. Til tider har språket en fin rytme og det flyter og drives videre i ulike formasjoner (særlig takket være disse stadige gjentakelsene) men, Stein er nok ikke helt for meg allikevel. Jeg klarer ikke å la være å forsøke å samle det jeg leser for å skape en helhetlig historie. Jeg klarer ikke å la meg suge inn i ordene, uten å tenke på deres betydning. Men, jeg kan i alle fall si at jeg har lest Gertrude Stein og kjenner til hennes forfatterskap – noe som er mer enn folk flest, vil jeg påstå.

2 Comments Add yours

  1. Lise Grimnes sier:

    Jeg liker mye bedre å lese OM Gertrude Stein enn faktisk å lese det hun har skrevet. Så får vi se om jeg får lyst til å gjøre et forsøk etterhvert. Virker ikke enkelt. :o)

    1. kasiopeiia sier:

      Jeg må nok si meg enig – lenge til jeg leser noe av Stein igjen! Men, en annen dame fra Bildøen sin bok er Carl Shields som jeg leser nå, hun er alle tiders! Mer, ja takk!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s