Alle dør alene

Med dyktig håndverk og en medrivende historie er dette blant de beste bøkene jeg har lest om Nazi-Tyskland. Jeg har lest Alle dør alene.

Hans Fallada, eller Rudolf Ditzen (1893-1947) som han egentlig het, skrev sin roman Alle dør alene i 1946. Boken er, sammen med Hva nå, lille mann?, blant hans mest leste titler. Her til lands kom boken for første gang ut i 1954, men i fjor ble det utgitt en ny oversettelse gjort av Nina Zandjani på Dinamo forlag. Eksemplaret jeg har lest er funnet i bokhylla til far.

Dette er en bok som utspiller seg i krigsårene 1940-42 i sentrum av Berlin. Det hele sentreres rundt et ektepar som bor i J…straβe. Herr og fru Quangel begynner nemlig, etter at sønnen deres dør i krigen, å gjøre et stille, men oppsiktsvekkende opprør. Hver søndag setter Otto Quangel seg ned å klorer ned ett postkort med krasse utsagn mot den tyske stat. Etterpå legger han disse kortene ut i folksomme trappeoppganger med håp om at folk skal ta det til seg. Dette opprøret er altså utgangspunktet for hele bokens handling, vi blir kjent med en rekke andre menneskeskjebner som på en eller annen måte har tilknytning til ekteparet Quangel.

Allerede fra bokens åpning blir jeg overbevist om Falladas evne til å skrive en historie. Hvordan vi ledes inn i fortellingen, og hvordan han hele tiden fletter de ulike historiene fint sammen, nesten som en film, får de 573 sidene til å fly av gårde.

Og hva var det han ville gjøre? Ingenting, noe så latterlig lite, noe som passet helt til hans natur, noe stile, hinsides, som ikke forstyrret roen hans. Han ville skrive kort. Postkort med opprop mot Føreren og partiet, mot krigen, for å opplyse medmenneskene sine, det var det hele. Og disse kortene skulle han ikke sende til bestemte personer eller henge opp på vegger som plakater, nei, han ville legge dem på trappen i hus der det er stor ferdsel, overlate dem til sin egen skjebne der, uten noen kontroll over hvem som plukket dem opp, kanskje de ble tråkket på, revet i stykker … Alt inne i henne var i opprør mot denne ufarlige kampen fra mørket. Hun ville være aktiv, gjøre noe som man så resultater av!

Alle dør alene forteller historien om hvordan mennesker kan forsøke å ta grep om sine liv og påvirke hverandre, men at man til slutt alltid vil stå igjen alene. Vi kan tviholde på drømmer til siste sekund, men når hodet kappes av og en ikke lenger er mer er en helt alene. Til tross for at hardt budskap lider ikke boken av det ved å bli deprimerende og tung. Som sagt er Falladas fortellerevner meget gode, og den eneste kritikken jeg har mot boken er at han kunne spart seg det siste kapittelet. Men; noe mer om det skal jeg ikke si.

For min del synes jeg alltid bøker fra krigens dager er spennende, men det finnes selvfølgelig både gode og dårlige fremstillinger av det. Falladas bok er blant de beste jeg har lest – så skal du kun lese én bok om hvordan det var å leve under Hitlers regime, velg Alle dør alene.

Pst! Nærheten i tid er også spennende når det gjelder Falladas roman. Jeg vil også våge å trekke et par paralleller mellom Otto AA og Hans Fallada selv. Å sette ord på det fæle som skjer har gjennom århundrer vært noe av det sterkeste opprøret en kan gjøre. Kunnskap er makt; er det visst noen som sier.

2 Comments Add yours

  1. siljeblomst sier:

    Denne har jeg i hylla og har planer om å lese den nå i høst :-)Takk for fin omtale som ga meg enda mer lyst til det!

  2. Karete sier:

    Veldig fin omtale om en av mine absolutte favorittbøker 🙂 Ser også frem til den nye oversettelsen av «Hva nå, lille mann?» som kommer på Dinamo neste år.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s