Fra fakultetskantina

Til tider må man stoppe opp å sette pris på hverdagen og se hva en har rundt seg. Det kan være ganske så fint.

Det fine med å gå på Universitetet og studere litteratur er de gode samtalene man har i lunsjen og pausene. Man kan stille spørsmål om hva som er meningen med litteratur, og hva samtidslitteraturen gir oss i dag? Er samtidslitteraturen egentlig noe bra, eller var de bedre til å skrive før? På universitetet er det rom for de store spørsmålene og lov til å dvele.
Du har også lov til å uttrykke din frustrasjon over de uteblivende karrieremulighetene og at det er litt skummelt å ikke vite. Til tross for at jeg er med i arbeidslivsutvalget og forsøker å gjøre ”alt rett” for å komme dit jeg vil i fremtiden vet man jo aldri. Og det er lov.
Har Knausgård bidratt med noe til den store, eller er det bare et overdrevent, vulgært uttrykk for hvor selvopptatte vi er i dag? Det er slike spørsmål man kan diskutere mellom fakultetssladderen og fnising av foreleseres sære fakter.

One Comment Add yours

  1. Karen sier:

    Akkurat det du skriver om nå er kanskje det jeg savner aller mest fra tiden på universitetet. Og du, apropos jobb; for første gang er en litteraturprofessor innstilt til å bli leder av Forskerforbundet. Det kan jo gi et visst håp:)
    (Pluss at det er superlurt å engasjere seg, slik du har gjort. Jeg var aktiv gjennom hele studietida mi, og til slutt var det nettopp det som sikret meg min aller første ordenlig jobb, bare halvannen måned etter levert masteroppgave!)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s