Forsoningen

I en bitteliten bok blir vi fortalt en stor historie om et vennskap mellom to mennesker og hat til en hel menneskegruppe. En skjult skatt for min del – men ikke nå lenger. Jeg har lest Forsoningen.

Fred Uhlman  ble født på begynnelsen av det forrige århundre og var mest etablert som advokat og maler. Den eneste boken han skrev var Forsoningen som ble utgitt på engelsk i 1960, og i 1977 kom boken første gang på norsk. I 2007 ble boken utgitt på nytt av Arneberg forlag, det er også de som står for eksemplaret jeg har lest.

I Forsoningen møter vi den jødiske gutten Hans Schwartz og hans venn Konradin von Lohenburg. Vennskapet etableres i begynnelsen av 30-tallet, og vi vet alle hva som kommer og forventer en underliggende konflikt. Hans er som sagt av jødisk slekt mens Konradin er i en tysk, adelig familie. Dette lar seg vanskelig kombinere. Allerede fra begynnelsen av er det ubalanse mellom de to guttene.

Jeg saktnet farten – redd for å ta ham igjen – men jeg måtte fortsette for at det ikke skulle virke påfallende og hvis jeg nølte for meget, kunne han komme til å misforstå. Da jeg var nesten på høyde med ham, snudde han seg og smilte. Underlig keitet og famlende grep han min skjelvende hånd og trykket den. «Hei, Hans,» sa han og til min glede og lettelse og forbauselse gikk det med et glimt opp for meg at han var like meget i behov av en venn som jeg.

Boken er så kort at den ikke kan kalles en roman men en novella*. Den er ikke på mer enn noen-og-søtti sider. Allikevel rommer den en stor fortelling, både om mennesket og vennskap dem imellom og hva krigen gjør med oss.
«Han kom inn i mitt liv i februar 1932 og forlot det aldri siden.» Allerede her, i første setning, ligger stemningen av grusomhetene vi vet skjedde under 2. verdenskrig til grunn. Vi skjønner at dette ikke går godt, og en vond klump sitter i magen gjennom hele boken.

Fra den dagen av unngikk jeg ham. Det ville bare vært pinlig for ham å bli sett sammen med meg og jeg trodde han ville være takknemlig for min beslutning. Nå var jeg virkelig alene. […] Den lange, smertefulle prosessen med å bryte alle bånd var allerede i gang, lysene som hadde veiledet meg var allerede blitt uklare.

Til tross for at språket til Uhlman er enkelt og ikke står i veien for formidlingen av fortellingen er det vakkert og finslipt. Han makter å sette ord på følelsen av å være glad i noen, men samtidig fryktelig ensom. Å være offer for store bevegelser som slik det var under 2. verdenskrig er så å si umulig å takle, selv om man egentlig bare har lyst til å reise seg opp og rope at «jeg er ikke sånn!» Hans må ta konsekvensene av å være en del av sin familie, slik også Konradin må, og det fører de to guttene langt vekk fra hverandre og overlatt til hver deres skjebne.

Jeg er nok ikke alene om å gjerne skulle ha lest mer av denne forfatteren, men slik ble det ikke. Jeg får være fornøyd med denne lille perlen, og forsøke å dele den med så mange som mulig.

*En novella befinner seg midt mellom romanen og novellen. Den er for lang og kompleks til å være en novelle, mens den er for kort til å kalles en roman.

2 Comments Add yours

  1. Melusine sier:

    Jeg er glad for at du deler din opplevelse av denne boken, og takk for definisjonen av «novella». God helg 🙂

  2. Karen sier:

    Og en god deling var det! Jeg fikk veldig lyst til å lese den, det var sterke og fine utdrag du hadde plukket ut:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s