Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet

Å favne hele det norske samfunnet inn i en roman på knappe 500 sider skal godt gjøres. Likevel leverer Eivind Hofstad Evjemo et så og si feilfritt forsøk. Jeg har lest Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet.

Eivind Hofstad Evjemo debuterte med brask og bram i 2009 og vant da Tarjei Vesaas’ debutantpris. Han ble publisert som første forfatter ut i Cappelen Damm sin serie «20 under 30». En frisk stemme til den norske litteraturen altså. Årets bok heter Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet og er utgitt på samme forlag. Eksemplaret jeg har lest plukket jeg med meg på årets bokbloggtreff.

Romanen bærer ikke preg av én sentral historie, men heller portretter av utallige stemmer i et lite bysamfunn. Allikevel er det familien til Roy og Rita, med barna Aksel og Ida, og Kjersti og Siri, en elev hun er primærkontakt for, vi følger tettest. På forlagets baksidetekst vektlegges et besøk fra Kronprisen – men jeg må få si dette er underordnet. Dette er ikke en bok om noe storslått som hendte en gang, men heller om hvordan hverdagene glir over i hverandre og små og store hendelser påvirker våre liv.

Evjemo har meget gode skildringer av menneskene. Særlig forholdet mellom Kjersti og Siri er sterkt, og menneskene han skaper virker troverdige og komplekse – uten at vi egentlig får så mye innblikk i dem. Han klarer å bygge en fortelling rundt dette, og klarer på mystisk vis å flette inn lange avsnitt om gymsaler, kjøpesentret og svømmebasseng uten å kjede leseren. Er det én ting jeg skulle kuttet på ville det vært noen drømmer som er litt utbrodert – men det blir bare pirk!

De beste stundene på dagen er når hun og Siri får bassenget for seg selv. Da knepper hun av hjelmen, kaster den opp på kanten og legger henne over på rygg. Kjersti ser hvordan vannet glir over øynene hennes, ser hvordan Siri virkelig suger til deg inntrykkene av rommet, lysspillet langs veggene, som skapes av formiddagslysets refleksjoner mot krusningene i vannet. Å bade, har Kjersti lært, gir mennesker med funskjonshemninger en følelse av å kunne orientere seg bedre i sine omgivelser; det befrir dem fra vekten av sin egen kropp, gir dem tilgang til erfaringer som ikke eller er dem tilgjengelige. De får muligheten til å bli kjent med rommet som fortsetter utenfor det de selv kan se, over hodet, bak ryggen.

Evjemo har skrevet en skildring av Norge. I hans vesle by midt i Norge et sted er hver og en av oss representert, på en måte. Han favner bredt, og treffer. Gjennom korte glimt fra alle tenkelige personer viser han hvordan vi forsøker å ta vare på oss selv, og hvordan vi tar vare på hverandre. Samtidig viser Evjemo også frem vår tafatthet og hjelpeløshet og til tider nærmer det seg nesten ondskap. Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet er et vakkert portrett av det norske samfunnet 2012.

5 Comments Add yours

  1. Silje sier:

    Takk for fin omtale, nå fikk jeg litt mer grep om denne boken. Jeg fikk lyst på litt norsk hverdagsrealisme snart:-)

  2. Rose-Marie sier:

    Nydelig omtale av en bok jeg gleder meg til å lese!

  3. Denne gikk rett innpå leselisten min. Flott omtale!

  4. Spisset orene da jeg horte omtale av boka paa P2…- men det var fordi jeg syntes aa hoere kritikk av velferdstatens tyranni?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s