Tomas Espedal anser seg selv for å kunne ta pulsen på litteraturenergien i byen mellom de syv fjell. I går fikk han en energiinnspøytning i et lite foredrag i regi av Skrivekunstakademiet.

Tirsdag kveld (29. januar) hadde Skrivekunstakademiet invitert til en temakveld med Tomas Espedal. Bergensforfatteren var engasjert for noen dager med studentene ved forfatterutdanningen, men denne kvelden var altså åpen for alle bergensere som hadde lyst til å stikke innom. Hvis man fikk plass da, vel og merke. For til tross for å holde til på et kjempestort kulturhus er Skrivekunstakademiet beskjedent utrustet når det kommer til rom. Det ble stinn brakke og god stemning da Espedal begynte å prate.

Tomas Espedal er en mann av klar tale og mange meninger. Når det kommer til litteraturen, hans livsverk, er det derfor heller ingen overraskelse at mannen har uttalte krav og namedropper «alle» verdt å lese og kjenne til – ikke et eneste kjent navn for min del. Noen få punkter kan man løfte frem som sentrale for bergenseren.

Utfordre grensene har blitt gjort innen litteraturen i all tid, og det er også dette som skaper spenning og fremgang. Til tross for det er det aller meste som utgis her til lands, særlig da av noveller og poesi, så tradisjonelt at Espedal (nesten) ikke finner ord.

Er det interessant? Jeg vet ikke.
Er det godt språk? Ja.

For Espedal ligger forfattervirket i å grave seg ned og inn i språket. Det er der intensiteten finnes og det som er hele meningen med å skrive. Om det er det man drømmer om som skrivebordsforfatter er det, ifølge Espedal, bare å skrive på. Mengde gir trening, uten tvil. Er man derimot opphengt i «lesermonsteret» eller forlagets forventninger og press kan man derimot gi opp med en gang. Å bli forfatter krever mer stahet og utholdenhet enn man tror.

Ved å ta i bruk disse grepene er Espedals mening med litteraturen en slags intensitet og ikke minst autensitet. Allikevel ble det diskutert under arrangementet at det er når dette nærmest opphever og man er i språket det magiske oppstår.

Tomas Espedal var en inspirerende skikkelse med mange leste boker bak seg, og annerkjent litterære utrettelser selv. Selv om hverken hans egen eller hans favorittlitteratur er det jeg leser mest av, var det et innlegg som vekker tanker om hva som gjør litteratur god og hva vi skal med den. Hvorfor bruker forfattere år og dag på dette arbeidet, og forlagene enorme summer penger? I håp om å lære noe nytt? Eller kanskje det er en måte å bli kjent med oss selv?