Den fortrolige

den

En smule klisjéfylt men allikevel spennende og intens er debutromanen til Hélène Grémillon. Virkelighet og litteratur blandes sammen, kjærlighet, savn, svik og vonde følelser er dominerende i Den fortrolige.

???????????????????????????????Franske Hélène Grémillon har jobbet som journalist i mange år. I 2010 debuterte hun som forfatter med nettopp Den fortrolige. Nå i vinter har hennes suksess kommet ut her i Norge på Aschehoug. Det er av dem jeg har fått mitt eksemplar.

Camille er redaktør og har nettopp mistet sin mor. Blant alle kondolansehilsene i forbindelse med hennes mors død kommer det en tykkere, anonym konvolutt. Hver tirsdag dukker det opp et nytt og en dramatisk historie om sorg, sjalusi, bedrag og kjærlighet rulles opp. I begynnelsen tror Camille det er snakk om en kreativ forfatter, men etter hvert som historien trer frem blir det skremmende nært.

For meg tok det litt tid å komme i gang med boken, men da jeg først var i gang ble den slukt på en dag. Språket er lett og gjør ikke så stort inntrykk på meg som den fascinerende historien. Jeg liker særlig godt rammene rundt hovedfortellingen – altså redaktøren som mottar et mulig manus.

Det var noe litterært der, og, nå som jeg la merke til det, i de tidligere brevene også. For en idiot jeg hadde vært som ikke hadde tenkt på det før! Skal si jeg hadde mistet grepet da moren min døde. Disse brevene var ment for meg, det var rett og slett en forfatter som sendte meg manuskriptet sitt på denne måten.

Den skaper mer spenning enn om bare hovedhistorien hadde blitt fortalt i sin helhet. Også den historien blir fremstilt fra flere kanter og med ulike stemmer – noe som gjør det mulig for oss lesere og se problematikken fra ulike sider.

Den er kanskje litt klisjéfylt – men jeg liker de dramatiske hendelsene i noen få menneskers liv males stort opp på et lerret der invaderingen av Paris under andre verdenskrig foregår i bakgrunnen. Menneskene er ikke særlig sympatiske, bortsett fra en ung gutt som er ulykkelig forelsket kanskje, men det viser seg at det er familiens skjebne og fortid som griper inn i nåtiden.

Jeg har alltid ment at hemmeligheter bør dø med dem som har båret dem. De tenker sikkert at jeg svikter min egen overbevisning siden jeg forteller Dem dette, men til Dem må jeg si alt.

Det er en spennende og medrivende historie der komplekse forhold griper inn i hverandre. Jeg liker konstruksjonen av historien, som bygges opp nettopp for at vi ikke får det hele bildet før de aller siste sidene – samt innsikt og forståelse holdes tilbake.

Pst! Etter at boken egentlig er avsluttet kommer det et slags dikt som oppsummerer hele bokens handling. Dette funker ikke for meg, er ikke imponert over poesien og forstår heller ikke verdien av å sette inn denne her. Det blir jo bare av en dårlig gjenfortelling av den medrivende historien vi nettopp har lest.

4 kommentarer Legg til din

  1. ellikken sier:

    Nikket mye mens jeg leste din omtale 🙂 Også jeg slet i begynnelsen, men når jeg bikket halvveis var jeg fullstendig solgt. Språket ble likevel for variabelt for meg, mye veldig godt samtidig som noe var direkte dårlig. Er dog ikke enig i at det var spesielt klisjefyllt.
    … Og diktet glemte jeg rent å skrive frustrert om i min egen omtale 😉

  2. Lena sier:

    Jeg synes språket var veldig bra, men kunne også klart meg uten diktet i slutten.

  3. Så givende omtale! Jeg snuser litt på denne boka selv, og blir nok stadig noe mer overbevist om at den er verdt lesetida:)

  4. Lise sier:

    Denne har jeg skikkelig lyst til å lese. Og nå fikk jeg enda mer lyst etter å ha lest omtalen din.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s