Forfatterens hellige ord

Forfattere har stjernestatus. De er hjernene bak ordene vi bruker timesvis på å bade i. Men har de egentlig noe mer fornuftig å si enn noen av oss andre?

Onsdag kveld var Bergens litterære elité – i alle fall de som liker å tenke på seg som det – samlet på Kvarteret for semesterets Litterære kvarter. Påstander ble lagt frem, noen ble lett latterliggjort og samtalen gled ut. Temaet for kvelden var samfunnsrollen forfattere har eller forsøker å ta i dag. Jeg har ingen planer om å gi et referat fra møtet (det kan du finne på twitter #litterærtkvarter) – men noen tanker gjør en seg jo.

Forfatterne er som vår tids popstjerner, har Knut Olav Åmås sagt. Jeg kan ikke nekte for at forfattere kan få meg til å svette nervøst i hendene, bli stum av beundring eller få ansiktsfargen min til å blomstre om jeg forsøker å ytre begeistring. Allikevel nikker jeg gjenkjennende til at forfattere ikke nødvendigvis er så annerledes enn oss andre. De kan mene og synse om mye – og de blir hørt. Det gjør derimot ikke det de sier nødvendigvis sant eller rett. Gjennom litteraturen kan man ha dette blikket på samfunnet, og ofte klarer de det bedre og si det der, gjemt mellom sider på sider med tekst. Skal de derimot formulere seg kort i en debatt for eksempel er ikke slagkraften nødvendigvis like sterk lenger.

Jeg er en som helst vil at bøkene jeg leser vil si noe. Det er få forfattere som setter seg ned med et klart budskap før historien tar form, men når den en gang er kommet på papiret skal den ha en grunn til å bli lest. Det trenger ikke være verdensomveltende eller opprørskt, men å gjenspeile sider av samfunnet som ikke like lett lar seg diskutere i kronikker og spørretimer er romanen i en unik posisjon til å gjøre. Noe av det jeg liker så godt med å lese samtidslitteratur er nettopp dette «annderledesblikket» på verden vi lever i. Det handler ofte om de små ting (i alle fall her i vesten) – men det er noen som sier at det er i detaljene det ligger. Uten å synke for dypt ned i klisjéer består helheten av små, hverdagslige detaljer.

Skillet går kanskje mellom Brandes – som vil sette problemer under debatt – og Gautier – kunst for kunstens skyld. Selvfølgelig vil vi ha vakre formuleringer og fine rim og debatt om dagens innvandringssituasjon kan vi høre i Dagsnytt Atten hver bidige dag. Forhåpentligvis er det en viss balanse mellom disse to – og vi ender opp med bøker som berører, imponerer, vekker vår nysjgerrighet og begeistring. Til tross for at Cecilie Løveid var en av de på det litterære kvarter gled mest mot den kunstneriske siden av forfatteriet avslutter jeg med et dikt av henne. Det sier jo kanskje noe om hva forfatterne er?

En pute med Løkmønster

Diktere burde vært fritatt for livet
Er det ikke nok at de må ligge foran hele tiden; skrive om kjærlighet før de har opplevet noe som helst
Skrive om den forsvunne hatten sin før den forsvantSkrive om døden før de har opplevd den
Diktere burde slippe å ha kropp, sykkelhjelm
Diktere burde slippe å ha flytevest, sende pakker, gå
på trening, pante flasker, gå ned med søppel
Diktere burde slippe å finne navn på babyer, rydde
gangen, hente post
Hva skal dikteren med eget liv?
Men alt som ligger fremme på diktermuseene stjeler jeg
Er spesielt stolt av puten med løkmønster som jeg stjal fra George Sand
En fugl som trekker et tog stjal jeg fra deg

One Comment Add yours

  1. Maarn sier:

    «[Det er] mange forfattere som har mer drømmekraft enn dømmekraft». Den synes jeg var veldig illustrerende! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s