Hva har du med Hitler å gjøre, pappa?

Kan forbrytelser og elendighet som skjedde for over 70 år siden virke inn på hvem man er idag? Griper hendelser gjennom flere generasjoner, og er det i så fall mulig å løsrive seg fra det? Jeg har lest Hva har du med Hitler å gjøre, pappa?

Ketil Kern er en mann midt i femtiårene. Han vokste opp med en mor og far som møtte hverandre i Unghirden. Gjennom hele sitt liv har denne nazibakgrunnen grepet inn i hans liv – og når Nexus utgir Min Kamp på ny, er det plutselig Kern som sitter med rettighetene og han må se historien i øynene. Han begynner på en vei der han går både sin farfar og sin far tett i sømmene. Det hele har han samlet i en bok som har kommet ut på Juritzen forlag nå i vinter.

Boken er blitt en nær og personlig beretning om Kerns oppgjør med nazibakgrunnen hans. Det er en litt merkelig av blanding av gjenkjennelig innblikk i hvordan familier formes og egenskaper går i arv, og meget personlige historier fra hans egen erfaring. Det er ikke en konstruert, kronologisk historie men Kern hopper frem og tilbake. Det funker for det meste fint og gir det en personlig stil, mens noen ting virker som det blir gjentatt litt for mange ganger. Allikevel er den konstante blandingen av fortid, brev og hans reaksjoner i «nåtid» noe av det jeg liker ved boken.

– Er alt greit, pappa?
– Jada.
– Kan du si meg hva Hitler har med deg å gjøre? spurte hun.
– Ingenting, sa jeg.
– Men det står i avisen?
– Du sier noe, sa jeg.

Boken er lettlest og Kern har til tider god humor og man humrer godt. Andre tider forteller han sårt om både egen og sin fars barndom. Selv om boken dreier seg rundt utgivelsen av den norske oversettelsen av Min Kamp dreier hovedproblematikken seg heller om familie og identitet. Allikevel danner den forhatte teksten et grunnleggende premiss for å fortelle om alt det andre – og skaper en velfungerende ramme.

Vi spadde bøker, Djønne spadde så svetten rant. Jeg holdt et lavere tempo, jeg nøt det. Å spa Min kamp ned i et forbrenningskammer var som en renselse. Det var noe som slapp. En lettelse kom over meg, som et slags lys. Jeg hadde aldri opplevd noe lignende før. Å høre klasket fra bøkene som smalt i betongen fem meter under meg, dette gravkammeret av sement i Brobekkveien, var symbolsk. Samtidig fikk jeg et tettere forhold til bestefar. Jeg følte respekt for ham. Ikke hvem som helst hadde oversatt Mein Kampf til norsk. Spaingen var likevel motstridig. Det viktigste var lettelsen.

Til tross for en god leseropplevelse fremstår dette som en bok skrevet for Kerns egen del, og kanskje andre i liknende situasjoner. Spørsmål om identitet, historie og ytringsfrihet reises, uten at forfatteren er redd for å gjøre dette meget personlig.

3 Comments Add yours

  1. astridterese sier:

    Det er interessante spørsmål du legger vekt på, og jeg tror at svaret på; «Griper hendelser gjennom flere generasjoner, og er det i så fall mulig å løsrive seg fra det? » er ja til begge deler. Men jeg kan se at det ikke er et lettvindt svar og at kampen for å komme dit kan være hard.
    Jeg er ikke så veldig glad i bøker om nazisme, 2. verdenskrig osv, men det har noe med at jeg har lest for mye dårlig tror jeg, og at jeg er litt sensitiv i forhold til grusomme hendelser som faktisk har skjedd.
    Denne boken ble jeg nysgjerrig på, men leser jeg noe i slutten av innlegget dtt som sier at den ikke er en bok man absolutt må få med seg?

    1. kasiopeiia sier:

      Jeg er tilgjengjeld veldig interessert i å lese om nazismen, 2. verdenskrig og lignende. Det interessante denne boken bringer er nok spørsmålet også du nevner – ellers gjør den ikke enorme inntrykk, nei.
      Skal jeg få nevne noen bøker om temaet som absolutt bør leses er det Hans Fallada «Alle dør alene» og Fred Uhlman «Forsoningen» (som forøvrig ble lest av Pål Sverre Valheim Hagen på P2 i påsken).

  2. Rose-Marie sier:

    Veldig interessant innlegg! Jeg vil også anbefale Bjørn Westlies bok «Fars krig» og Morten Borgersens «Jeg har arvet en mørk skog». Begge handler om sønner av tidligere nazister/nazitilhengere, hvor fedrenes fortid gradvis avdekkes. «Forsoningen» som du nevner, er alldeles nydelig! Og «Alle dør alene» er en av de beste skjønnlitterære bøker om andre verdenskrig som jeg har lest!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s