Anna. En fabel om klodens klima og miljø

Selv om en har et klart og godt budskap ispedd en og annen livsvisdom blir det ikke nødvendigvis en god bok. Jostein Gaarder brenner for klimaet i sin nyeste bok Anna og jeg har lest og blitt skuffet.

???????????????????????????????Jostein Gaarder er en etabler og for meg meget kjær, forfatter. Hans magiske verdener har trollbundet meg gjennom hele mitt liv som leser, og gleden er alltid stor når det kommer noe nytt. Tidligere i år kom Anna. En fabel om klodens klima og miljø. Et hyperaktuelt tema, faktisk så aktuelt at Gaarder har skrevet historien sin langt inn i fremtiden.

Jeg hadde gleden av å høre Gaarder snakke om boken sin tidligere i år på Litteraturhuset i Bergen, før den var ute i butikkene. Det kan du lese om her. Boken kom forøvrig ut på Aschehoug og det er også av dem jeg har fått mitt eksemplar.

Anna er ei 16 år gammel jente som er opptatt av klima og miljø. Hun foretar en slags reise (inni sitt eget hode, eller?) inn i fremtiden der hun møter sitt eget oldebarn, Nova. Jorden har fått en ny sjanse og Anna føler det hviler på hennes skuldre å få de omkring seg til å ta ansvar.

Allerede her viser bokens første svakhet seg tydelig – historien er ikke god, den er kronglete og vekker lite interesse hos meg. Allikevel finnes det gode poeng, morsomme forslag til løsninger og smarte tanker om både klima og mennesket i Gaarders bok.

– Er det noe du er redd for, Anna?
Hun svarte straks:
– Global oppvarming.
Det rykket litt i den sindige psykiateren. Han var åpenbart en rutinert lege. Bare denne ene gangen virket han overrasket over svaret hun gav, og han spurte igjen:
– Hva var det du sa nå? – Jeg mener at jeg er redd for menneskeskapte klimaendringer. Jeg er redd for at vi som lever nå skal sette klodens klima og miljø på spill uten å ta hensyn til dem som kommer etter oss.

Jeg lar meg sjarmere av beskrivelsene av vår egen tid og dumheten vi viser. Gaarder selv kaller Anna et kampskrift. Til tross for at det gjør at han har gitt seg større rom for laber kvalitet, er det trist å se fra en forfatter som vi vet kan så mye bedre. Å skape magiske univers og fortellinger har jo nettopp vært hans styrke og det er nok fler enn meg som er skuffet. Et sterkt budskap til tross, det hele burde vært mer subtilt og kunne fått mer slagkraft av å bli sagt «mellom linjene», for det er vel ingen tvil om at det er en pekefingeren som rettes rett mot oss her?

– Tippoldefaren min reiste med dromedarer. Oldefar kjørte en Mercedes, og farfar fartet verden rundt med en jumbojet. Men nå reiser vi med dromedarer igjen.
Han ser ettertenksomt på henne og legger til:
– Oljen ble en ulykke for landet mitt. Vi ble rike i en fei, men nå er vi fattige. Hvordan kan vi være rike når vi ikke lenger har noe land det går an å bo i?

Gaarder har en meget klar agenda med sin bok, og det ligger allerede i bokens tittel. Fabelen er som sjanger en historie som skal virke både belærende og refsende, men pakket inn i en underholdende fortelling. Pekefingeren er i alle fall tydelig i denne boken, men for at man skal være med på Gaarders budskap krever det en bedre historie. Jeg savner også et høyere tempo, som særlig ødelegges av avsnittene med Nova. Dessverre blir dette et kampskrift som forsvinner på grunn av dårlig gjennomførelse. Selv om tankene man gjør seg er både riktige og viktige når det sjeldent særlig langt om det formidles i en haltende måte som det gjøres her.

Spørsmål om global oppvarming har faktisk ikke så mye med synsing å gjøre. Enten har man lært og forstått, eller man lever i uvitenhet

2+

3 Comments Add yours

  1. astridterese sier:

    Jeg så på denne boken men ble ikke helt fristet til å lese den. Jeg er også glad i Gaarder sine bøker, men det var noe med denne. Det er greit å få vite at jeg nok ikke trenger bruke tid på den heller.

  2. Jeg hørte Gaarder snakke om denne boken på radioen tidligere i uken. Han leste også litt fra den og jeg må siden meg enig at det ikke helt frister å lese denne boken. Jeg oppfattet ikje helt om boken er en ungdomsbok, språket virker som det, litt enkelt lett og kanskje litt platt. Uansett, en fin anmeldelse!

  3. Interessant å lese, Nora! Synd boka er blitt såpass svak.. Tematikken er jo så livsviktig, og Gaarder er jo faktisk en av litt for få norske forfattere som brenner for noe globalt og samfunnsaktuelt som han også vil ta inn i skrivingen sin. Håper han gjør flere – og bedre – forsøk:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s