En enkes fortelling

Finnes det noe verre enn å miste sin elskede? Går det i det hele tatt å finne mening etter å ha blitt igjen alene? Joyce Carol Oates utforsker de vanskelige sidene av livet som etterlatt.
???????????????????????????????

Joyce Carol Oates er en etablert og velkjent forfatter. Det er førti år siden hun debuterte, og i 2011 kom denne memoarboken ut; En enkes fortelling. Boken er utgitt av Pax her i Norge og jeg kjøpte mitt eksemplar på deres flyttesalg.

I februar 2008 døde Joyce Carol Oates’ ektemann, Raymond Smith. Til tross for at han var en relativt gammel mann kom det overraskende på forfatteren, og hennes erindringer om tiden rundt og i etterkant av hans død er behandlet i denne boken.

Det er to former for sykehusvåking.
Den ene våkingen som har en lykkelig utgang, og den andre.
Å gi seg i kast med sykehusvåking er som å sette ut i en liten kano på fossende, hvite stryk; man har ingen klar forestilling om hva slags våking man har begitt seg ut på – våkingen med lykkelig utgang eller den andre – før den er over.
Før pasienten er skrevet ut fra sykehuset og er kommet trygt hjem. Eller ikke skrevet ut, og aldri kommer hjem.

Utilslørt, rått og tett på Oates følelsesregister fremstilles erfaringer med død, ensomhet og sorg. Språklig er det sårt og beskriver både hverdagslige minner om en lykkelig tid og mørke stunder der dagene går i ett og kun tilbringes til sengs. Det er også ispedd brev- og e-postutvekslinger der hun beskriver total hjelpeløshet som gjør vondt langt inn i hjerteroten. Hadde det vært min venn som skrev og ytret slike tanker hadde jeg ikke visst hva godt man skulle gjøre.

Døden er det mest opplagte – alminnelige – banale faktum i livet, og samtidig – hvordan skal man snakke om det når den rammer så nær? Når den ene dør og den andre lever, hva er dette «livet» som er igjen? […] Det er uvirkelig – sammenlignet med intensiteten til den kjærligheten som er blitt borte.

Oates legger ikke frem noen klar løsning på hvordan man overlever og kommer seg videre, men på et eller annet vis blir hverdagen sakte men sikkert tilnærmet hverdagslig. Å bearbeide både følelsene og erfaringene i denne boken har sikkert hjulpet på veien, selv om den gir oss lesere klump i magen og tårer i øyenkroken.

Det begynner å demre for meg nå – denne erindringsboken er en pilgrimsreise.
Alle erindringer er reiser, utforskninger. Noen erindringer er pilgrimsreiser.
Du begynner med X, og du avslutter med Z. Du skal avslutte – på et vis.

Boken er meget personlig på mange plan, men samtidig er det et litterært verk som beskriver sider av livet det er vanskelig å behandle på andre måter enn gjennom litteraturen. Hun forholder seg også aktivt til annen litteratur, og viser på det viset at selv om det ser ut til at hele verden raser omkring henne er det fremdeles en stor del av hennes identitet som står igjen.

4+

2 kommentarer Legg til din

  1. siljesols sier:

    Jeg har merket meg forfatteren tidligere, men takk for påminnelsen og en fin omtale. Dette er jo noe av det beste med litteratur, at den kan formidle mange av de vanskelige sidene av livet som ingenting annet kan gjøre på en like innsiktsfull måte måte. Det høres ut som en sterk bok.

  2. astridterese sier:

    Dette hørtes ut som en sterk bok og kanskje en bok det går ann å anbefale til mennesker som har mistet noen? Jeg skal lese den selv slik at jeg forstår hvem jeg kan anbefale den til. Takk for fint tips!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s