Storm i juni

Et tidsbilde ble tegnet opp, men brått avbrutt av den harde virkeligheten. Irène Némirovsky er skremmende tett på sin samtid i Storm i juni, et verk om den andre verdenskrig i Frankrike.
Storm i juni
Irène Némirovsky ble født i Kiev, Ukraina, men ble nødt til å flykte til Frankrike med sin familie i 1918. Iløpet av 20-tallet slo hun seg opp som forfatter og høstet mye ros for sine bøker. Dessverre ble det satt en tidlig stopper for hennes liv videre da hun i 1942 ble arrestert og sendt til Auschwitz, der hun kort tid senere døde. Hennes mest kjente verk i ettertid, Suite Française, ble først utgitt i 2004. Den vekket stor oppstandelse og ble belønnet med både litterære priser og høye salgstall. Dessverre rakk hun kun å fullføre to av fire deler. Her til lands ble boken oversatt til norsk og utgitt på Arneberg forlag i 2006. Eksemplaret jeg har lest er plukket opp på et eller annet bruktsalg.

Dette er et stort verk som fletter en rekke menneskeskjebner sammen. Første del – Storm i juni – beskriver flukten fra Paris ved tyskernes trusler mot den franske hovedstaden i 1940. Her blir man kjent med flere ulike mennesker fra alle klasser. Andre del – Dolce – beskriver derimot en mindre fransk landsby når de tyske soldatene har slått seg ned og bosatt seg hjemme hos vanlige, franske folk.

Irène Némirovskys skildringer blåser meg over ende. Alt fra en panisk trengsel i parisiske gater til en katts sprang gjennom en opprevet natt er beskrevet med krystallklar presisjon. Det er som å være der.

På værelset hvor Péricand-barna lå og sov, hadde katten Albert lagt seg en seng. Først hadde den hoppet opp på det blomstrete sengeteppet over Jacquelines føtter, begynte å rote det sammen og bite forsiktig i bomullsstoffet som duftet av lim og frukt, men så hadde barnepiken kommet og jaget den vekk. Tre ganger hadde den hoppet tilbake til plassen sin med et lydløst sprang og luftig eleganse strakt hun vendte ryggen til, men til slutt måtte den oppgi kampen og lekke seg i en lenestol, under Jacquelines morgenkåpe. Alt og alle i værelset sov. De små lå rolig, og barnepiken hadde sovnet mens hun ba rosenkransen sin. Katten lå urørlig og sendte lysende blikk fra et stirrende grønt øye mot rosenkransen som skinte i lyset fra fullmånen; den andre øyet var lukket.

Jeg kunne skrevet inn hele boken for å vise dere hva jeg snakker om. Skildringene strekker seg over flere sider og lar seg vanskelig vise i et kort innlegg som her. Hun maler bilder godt og fletter det hele sammen med flotte sveip over landskapet. Det minner meg litt om Hans Falladas komposisjon i Alle dør alene, men uten en like sterk og dominerende historie. Man får glimt fra dødskamp, kampen for å komme gjennom krigshverdagen og kampen for en umulig kjærlighet. Til tross for dette er det ikke historien som driver denne boken for meg. Det blir mer som å bla gjennom et album. Du blar deg gjennom en rekke glimt som beskriver alle sidene av krigen – men en etablert historiefortelling er det ikke. For meg er det ikke noe savn, men for noen blir det kanskje litt ufullstendig (det blir kanskje understreket av at dette også bare er to av fire planlagte deler).

Nå har han forlatt vinduet, tenkte Lucile. Han går frem og tilbake. Støvlene … Lyden av støvlene … Det kommer til å gå over. Okkupasjonen kommer til å ta slutt. Det vil bli fred, den velsignede freden. Krigen og katastrofen i 1940 kommer bare til å bli et minne, en side i historieboken, noen navn på slag og traktater som elevene gjentar sløvt på gymnaset, men så lenge jeg lever, kommer jeg til å huske den humpe, jevne lyden av støvler som hamrer mot gulvet. Hvorfor legger han seg ikke? Hvorfor tar han ikke på seg tøfler inne om kvelden, som en sivilist, en franskmann? Han drikker. […] Nå blar han i en bok. Nei, denne tanken er avskyelig … Hun grøsset. Han hadde åpnet pianoet; hun gjenkjente smellet fra lokket som ble lagt bakover og knirkingen fra krakken som ble dreid rundt. Nei! Han kan da tross alt ikke gi seg til å spille midt på natten! Klokken var riktignok bare ni. Kanskje folk ikke la seg så tidlig i resten av universet? … Jo da, han spilte. Hun lyttet med senket hode, mens hun bet seg nervøst i leppene. Det var snarere et slags sukk enn en arpeggio som steg opp fra tangentene, en dirring av toner, han strøk så vidt over dem, kjærtegnet dem, og så sluttet det med en lett og raskt trille, som fuglesang. Alt ble stille.

Er man glad i vakre skildringer, interessert i hvordan krigen grep inn i vanlige menneskers liv og ønsker å forsvinne inn i en verden så godt beskrevet at det er som å se det for øynene sine er dette en bok å ta fatt på. Irène Némirovsky har latt hele sin samtid infiltrere romanen og vi kan ikke annet enn å hedre henne ved å lese dette – noe som tegner opp bildet av en stor og dyktig forfatter.

5

Pst! Filmen «Suite française» er igang med innspillingene og forventes ferdigstilt i 2014. Selv holder jeg en knapp på boken, men noen er jo glad i storslått film om krigen.

One Comment Add yours

  1. siljeblomst sier:

    Enig. Veldig god og velskrevet roman. Jeg har begynt å småhamstre andre Nemirovsky bøker 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s