Om å skrive langt

Tiden forlag fyller 80 år i år. Dette markerer de på flere måter, blant annet ved å invitere litteraturinteresserte til en foredragsrekke om skrivekunst.
Tiden#1

I går kveld var det tid for det første arrangementet. Det var omtrent like mange deltakere/forlagsansatte som publikum. Ordet ble styrt av forlagsredaktør (og forfatter) Mattis Øybø – og etter en åpning om hvordan en rekke populære tv-serier klarer det vanskelige kunststykket; å skape en laaang fortelling. Det skulle med andre ord handle om serielitteratur.

Hverken Henrik Langeland eller Anna Bache-Wiig er spesielt kjent for sin kjennskap til denne formen for litteratur. Langeland har et (stillegående) prosjekt med Verdensmesterne gående, mens Bache-Wiig har i hovedsak kjennskap til temaet gjennom produsering av tv-serier. Da denne arrangementrekken ble sluppet under Tidens høstlansering var det åpenbart flere enn oppmøtte som var nysgjerrig. Det er derfor jeg her vil forsøke å formidle videre noe av det som ble lagt på bordet i går.

Bache-Wiig var klar i sin sak – for å skape en god serie er det én ting som er nødvendig – konflikt! De beste seriene rommer en rekke ulike konflikter på ulike plan, men når det hele skal presses ned til ett ord er det konflikten som blir stående igjen. Å forene ytre og indre konflikter skaper spenning, og har man dette gående i bunn kan man dra utallige tråder ut fra dette å flette sammen en så lang, eller kort serie som man ønsker.

For Langeland var det klart da han begynte på Verdensmesterne – dette skulle være en serie, han hadde en igangsetter og en idé om hvor det hele på et eller annet tidspunkt skal ende. Å skrive serier trenger en slags planlegging, og noen punkter er nødvendig å ta med for å komme gjennom det hele uten for mange løse tråder. Allikevel er det ikke gitt at man ender der man har planlagt, det er heller veien mot det forestilte målet som blir grunnlaget for hvordan det hele blir til slutt.

Bildet Bache-Wiig brukte for å speile det komplekse samspillet i en serie var orkesteret. Hovedideen slår an en tone – så må alle de ulike stemmene følge etter med riktig takt og tone. De var begge enige om at det er viktig å ha en sterk overbygning – der hovedlinjen og den grunnleggende konflikten strekker seg. Ut fra dette kan det komme utallige variasjoner og hvordan det blir vet man ikke før man jobber med teksten.

Det er åpenbart store forskjeller mellom det å jobbe med tekst som Langeland gjør og idéer for tv som Bache-Wiig. I litteraturen kan alt skje på forfatterens (i samspill med redaktøren, åpenbart) premisser. Det krever ikke et like stort apparat, ikke like mange folk skal engasjeres og det må ikke være svidd av millioner av kroner før man i det hele tatt vet om det er noe spennende.

Langeland oppsummerte fint hva som er viktigst i serielitteraturen; leserens nysgjerrighet må holdes på, men det må aldri vippe over i utålmodighet.

Selv er jeg ingen forfatter og vil neppe benytte meg av det de har sagt helt konkret selv – men jeg fascineres av prosessen rundt det å jobbe frem en bok fra en liten idé. For slik nysgjerrighet er disse foredragene ypperlig, og får jeg anledning så tar jeg gjerne turen igjen. Og neste gang håper jeg det kommer ennå flere og hører på!

3 Comments Add yours

  1. Linn sier:

    Det var deg jeg så ja, jeg fikk ikke hilst, men ser deg kanskje på bokbloggertreffet?

    1. kasiopeiia sier:

      Selvfølgelig kommer jeg da! 🙂 Hyggelig med slikt

  2. Prøver å slenge meg med neste gang! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s