Unntaket

Ved hjelp av skildrnger fra noen av vår tids største forbrytelser mot menneskeheten stiller Christian Jungersen spørsmål om psykologi og ondskap i sin gjennombruddsroman Unntaket.

UnntaketI våres leste jeg danske Christian Jungersens andre roman på norsk. Du forsvinner slo meg i bakken og overbeviste meg om at dette er en forfatter man må lese mer av.  Det er allerede 6 år siden Jungersens andre roman, den første på norsk, kom ut på AschehougUnntaket ser ut til å være på vei ut av forlagets utvalg, så jeg fikk kjøpt boka til en skikkelig røverpris tidligere i høst.

Iben og Malene jobber på Dansk Senter for Informasjon om Folkemord, et lite senter som jobber iherdig for å sette fokus på noen av de største og ofte veldig brutale forbrytelsene som er gjort. Sammen med dem jobber også Camilla og Anne-Lise. To e-poster med trusler dytter senteret utfor et stup og det hele raser avgårde.

Jungersen utforsker sider av menneskesinnet det kan være vanskelig å behandle andre steder i samfunnet. Dette er ikke et unntak. Med grove skildringer fra flere av våre tids groveste forbrytelser, smitter stemningen over på Iben og Malenes tilsynelatende skjermede hverdag i den danske hovedstaden.

Hun venter et sekund. For hun ønsker så inderlig at det ikke skal være noen i leiligheten hennes. Hun ønsker så inderlig at personen på avsatsen der oppe ikke skal være ute etter henne.
Tunge mannsstøvler løper nedover trappen. De har klampet forbi den første avsatsen før hun får summet seg til å vri om låsen. Det er ikke tid til å tenke. Hvis noen venter på henne ute i mørket, må hun forsøke å overrumple ham.
Hun trekker pusten dypt. Over henne har mannen allerede tilbakelagt to etasjer. Hun river opp døren og farer som en rakett over asfalten. Bort til gjerdet mot nabogården. På en eller annen måte kommer hun seg frem over sykler, søppelkasser og rekkverk. Hun løper gjennom enda en gård, finner en port og kommer ut på en annen gåte enn den hun bor i.
Hun løper fremdeles.

Det hele er blitt skikkelig spennende, og til tider suges man inn i det trange, skremmende universet. Ja, det er en skikkelig tjukk bok, og jeg skal innrømme det ikke gikk likte kjapt hele veien. Men det gjorde ingenting. Det er fine vekslinger mellom tre av de fire kvinnene på senteret, i spedd artikler om ondskap og folkemord. Det er variert og spennende, på en måte som taler mye mer til meg enn en tradisjonell krim. Her er det mye innhold og store spørsmål som forsøkes bli besvart.

Mot slutten må jeg allikevel innrømme at boken raknet litt for meg. Jeg vet ikke om det er meningen, men det hele var så uklart og den ene muligheten ble kastet ut etter den andre, og jeg vet ikke egentlig helt hvor det endte. Det føles irriterende utilfredsstillende ut, og lar heller ikke problematikken fremstilt iløpet av teksten, få noe svar. Dette er en utfordrende roman, på flere punkter. Den er fylt til randen med elendighet, utfordrer spørsmål om psyke og ondskap og er i tillegg skrevet (forhåpentligvis bevisst) i tråd med dette. Jungersen er uten tvil en spennende forfatter som har store ambisjoner med sitt forfatterskap. Dessverre er det med uklare og blandede følelser jeg sitter igjen med nå.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s