Mørke grener

Plutselig dukker Georg opp, mannen han trodde var død og dermed har utlevert i sin kommende bok. Nikolaj Frobenius lar virkeligheten gli sammen med det grotske i sin nyeste roman Mørke grener.

frobenius. m¯rke grener. omsl. 02 Nikolaj Frobenius var en forfatter som gjorde inntrykk på meg for fire år siden, da jeg leste hans Den sjenerte pornografen. Siden har jeg ikke lest hans publikumsvinner Teori og praksis før jeg i går kveld tok fatt på hans bok av året. Mørke grener er hans tiende roman og er utgitt, som alle andre, på Gyldendal. Eksemplaret jeg har lest fikk jeg under høstens bokmøte hos forlaget.

Jo Uddermann er en helt vanlig forfatter, på randen til det som forhåpentligvis er hans gjennombrudd. Han har skrevet en sterk, biografisk roman om opprivende hendelser fra sin barndom. I forbindelse med forhåndsomtalen av boken kommer den sterke historien om Georg frem. Jo selv var sikker på at Georg var død, og dermed at det var rimelig trygt å skrive om han. Når Georg en dag plutselig dukker opp, Jos elsker blir funnet død og hans yrke ser ut til å tre inn i skremmende former har Frobenius fått i gang en historie som driver seg selv.

Jeg hadde ikke lest noe særlig om boken før jeg begynte på den, og ved bokens åpning slo det meg at også Frobenius hadde blitt grepet av det selvbiografiske. Men, etter hvert som fortellingen skred frem håpet jeg sterkere og sterkere på at dette var ellevilt oppspinn. For Frobenius er en dyktig forfatter når det kommer til det groteske. Det er skremmende hvor mørkt han klarer å gjøre småbarnstilværelsen for en enkel, norsk mann.

Før eller siden faller jeg. Det vet jeg. Og jeg gruer meg. Likevel går jeg ut til kanten av sjakten. Selv om jeg vet at jeg blir svimmel og kvalm og får lyst til å hoppe. Likevel går jeg helt ut på kanten. Lukker øynene og står og tipper på kanten før jeg snur meg vekk fra sjakten og går tilbake og allerede har begynt å grue meg til å komme tilbake dit, men jeg vet at det ikke er lenge før jeg ingen har funnet stien gjennom skogen, gått i timevis uten å stanse for å komme nettopp til dette stedet hvor jeg hater og elsker å være.

Til tross for et mørkt materie er boken lett skrevet og de snaut trehundre sidene går fort unna. Jeg liker godt blandingen av thrillerelementer med hverdagslige bemerkninger om forfatterlivet. Det finnes nemlig flere fine kommentarer om både det å skrive og lese litteratur; som her:

Hva var det Balañjo, den chilenske forfatteren, hadde skrevet? Hvis all litteratur forandrer seg til selvbiografier, vil litteraturen opphøre å eksistere og bli forvandlet til en kloakk av betroelser.
En kloakk av bekjennelser, av falske betroelser, tenkte jeg. Var det det jeg kjente nå? Stanken fra de falske betroelsenes kloakk?

Så med det sitatet kan det jo bekreftes, dette er ikke enda en selvbiografisk roman – heldigvis. Men, det er en intrikat fortelling som utfordrer vår fantasi og stiller spørsmål med hva som er sant og usant, oppdiktet og reelt. Følesen jeg satt igjen med da jeg var ferdig med minnet meg noe om Christian Jungersens UnntaketBøkene kan ikke sammenlignes på mange punkter, med det uavklarte ved bokens slutt og forsøket på å undersøke menneskets sinn har de begge gjort ypperlige utførelser av. Frobenius har skrevet flere bøker innen for denne skremmende, virkelighetsutfordrende grenselandslitteraturen – og rotet i forfatterens egen virkelighet gav denne meg absolutt en god opplevelse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s