Et finsksvenskt møte, eller to?

2014-03-12 14.05.52Forrige uke fikk jeg gleden av å spise lunsj med en av de største, finsksvenske forfatterne. Kjell Westö var i Norge besøk i forbindelse med sin nyeste bok Svik 1938, er du litt observand har du kanskje sett han i blant annet Aftenposten, Dagsnytt Atten og på Litteraturhuset. I en uformell setting fikk jeg slå av en prat med ham takket være hans norske utgiver, Pax.

Jeg skal være ærlig å innrømme jeg ikke hadde lest noe av Westö før jeg fikk denne invitasjonen i fanget og en bok måtte selvsagt leses. Jeg kjenner jo en del av hans bøker ved tittel, men nå var tiden inne for å faktisk lese noe. Valget er kanskje åpenlyst, hans aktuelle bok Svik 1938 om førkrigstiden i Helsingfors, Finland. Allerede tidlig i boken ble jeg overbevist om hans skriveevner, og jeg var svært takknemlig for å stille til møte med i alle fall en liten følelse for hans litterære uttrykk. For det er ikke jeg som har blitt overbevist om at Westö er en dyktig forfatter. Bare en uke før jeg møtte ham hadde de svenske radiolytterne kåret Svik 1938 (Hägring 38 originalt) til fjorårets beste roman.

Lunsjen var meget hyggelig, Westö har de siste månedene blitt en dreven mann i å være ute på reise for å møte leserne. Kontrasten han forteller om mellom langvarig ensomhet (som han trives i) under romanskrivingen og intens reising med nye hotellrom nesten hver dag, gir rom for begge sider av hans personlighet. Rundt bordet denne dagen ble det diskutert bokens fremtid, norsk litteratur i Finland og finsk litteratur i Norge og hva som motiverer en til å bruke et helt liv på å skrive. Westö er tydeligvis en forfatter som brenner for sitt yrke og ville ikke komme med noen forherligelser av forfatterlivet. Det er ingen drøm, ingen rom for forfattermyter. Hardt arbeid og mye utakknemlighet bør skremme bort enhver som ikke kan la være å skrive.

Svik 1938 står for meg som en imponerende bok som jeg får umiddelbart lyst til å dele med andre. Boken ga meg assosiasjoner til Hans Falladas Alle dør alene, en personlig favoritt! Westö gjør som Fallada og løfter frem det vesle menneskets skjebne fra den store historien. Her, som i Falladas Berlingater, runger lyden av 2. verdenskrig i bakgrunnen i Helsingfors utkantstrøk. Hvordan påvirker en verdenskrig (eller to) et menneske? Hvordan sprer krigens propaganda seg inn mellom venner og bryter det hele opp i noe nytt og fremmed?

Det er store spørsmål som stilles, og måten de blir forsøkt besvart i Westös siste roman gir gjenklang hos meg. Det er en stille historie der den store dramatikken er veldig klart til stede, men kun som en grunn alt annet vakler oppå. Det hele er sårt og meget godt skildret, et prosjekt som tydeligvis har gitt gjenklang både i Westös eget land og her hjemme.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s