Smått er godt: NBUs skriftserie

En liten skriftserie om stort innhold om de små leserne. I 2012 kom første utgivelse i Norske barne- og ungdomsforfatteres (NBU) skriftserie. Redaktørene  Helga G. Eriksen og Hilde K. Kvalvaag introduserer det med følgende ord: «Vår ambisjon med denne skriftserien er å inspirere, og bidra til refleksjon rundt barne- og ungdomslitteraturen. Denne delen av litteraturen treng kritisk analyse og må vere del av den offentlege samtala om litteratur. Ja, det stemmer at barnebokkritikken i norske medier er i vekst, men vi vil også slå eit slag for essayistikken og dei diskuterande tekstane. Vi vil leite etter sammanhengar og tendensar, og sette lys på forfattarskap.» Disse utgivelsene har til nå kommet i 4 utgaver (selv har jeg ikke lest den siste utgaven (BU1304)) og er små fargeklatter, lette å overse, med et knallgodt valg om du først plukker de med deg.

Med seg har redaktørene til hvert eneste nummer fått med seg et stjernelag av bidragsytere. Sentrale navn innenfor barnelitteraturen har på ulike måter belyst sider av litteratur for barn sett fra et «voksent» perspektiv. Eller som Tor Eystein Øverås skriver: «å skrive om barnebøker, akkurat slik jeg skriver om voksenbøker […] Jeg var i tvil. Jeg skriver ikke om barnebøker, slik jeg heller ikke skriver om poesi. Jeg har skrevet om poesi én gang, et essay om Jan Erik Vold, og det ødela jeg en sommer på. Jeg kan ikke barnebøker og poesi. Det var Sissel som kunne barnebøkene og poesien. Poeten og barnebokforfatteren Sissel Solbjørg Bjugn!» (BU1201) Blant de andre bidragsyterne kan navn som f.eks. Einar Økland, Synne Lea, Geir Gulliksen og Ragnar Hovland nevnes.

NBUskriftserie2

Øverås’ tekst er eksempel på en av flere tekster som tar for seg sentrale forfatterskap (Sissel Solbjørg Bugn) innenfor barnelitteraturen. Inger Bråtveits tekst om Zinken Hopp og Lewis Carroll (BU1202) er en annen. Begge forfattere som har stått sentral i manges oppvekst, men i en tid før min egen, må jeg erkjenne. Det er kanskje derfor det er andre tekster som heller fanger min oppmerksomhet. Tyra Teodora Tronstad skriver f.eks om forholdet mellom by og land. Hun trekker linjer fra Anne-Cath Vestly, via egen litteratur, til et møte med seg selv på ungdomsskolen hun en gang gikk på. Samtidig som teksten er personlig, lun og gjenkjennelig viser hun gode lesninger av både andres og egen litteratur.

Det er ikke lett å skulle gjøre rede for intensjonene bak ei bok. Men jeg er opptatt av hva arkitekturen og stedene betyr for mennesker, og det er nødt til å spille en rolle når jeg skriver. Det spiller virkelig ingen rolle om det er en tekst barn eller voksne, dette spiller en like stor rolle uansett. Jeg føler stort sett behov for å dra med meg bygninger, gater, veikryss og nabolag inn i teksten. Det kan hende at et ti år langt ansettelsesforhold i et boligbyggelag har påvirket meg. Jeg håper det. Hvordan man bor og hvordan det fysiske samfunnet ser ut og virker, det betyr en hel del for hvordan mennesker tenker, også litterære skikkelser, de som bare finnes i skrift. (BU1303)

Blant de tekstene som engasjerte meg mest finner man fabelaktige Gro Dahles «Barnediktet som en båt – en slags barnediktpoetikk» (BU1201). Som hennes dikt er også denne teksten preget av en språklig lekenhet og overskudd som gjør den morsom å lese i seg selv. En poetikk kan utformes på mange måter og Dahle legger seg tett opp til sitt sedvanlige uttrykk. Dét er meget gledelig. Hun forsøker å besvare hva et dikt er:

Et dikt er et dikt, men nøyaktig hva som er dikt, tror jeg det ikke finnes noe enkelt svar på. Det finnes ingen rammer eller fasit for hva et dikt kan være, heller. Det er ikke engang enkelt å se forskjellen på hva som er et barnedikt og hva som er et voksendikt.
Ikke kan vi se det på lengden, for et dikt kan være langt eller kort, kan både være linje og punkt, kan være hundre sider episk fortelling eller det kan holde med bare et pust, og det kan være noe vakkert eller noe skummelt eller noe helt forferdelig. Det kan til og med være en tom, blank side som overrasker med tomheten sin og plutselig stiller verden helt vidåpen.

For Dahle står også diktet som en av de måtene en kan treffe barna der de er. Språket deres kan være som et dikt, og lekenheten, nysgjerrigheten og utprøvingen med språket er felles for både et dikt og et barn.

Barnediktet inviterer, ligger klart til å leses. Sammen drar du og diktet ut i verden, ut på eventyr, en reise, en vind gjennom hodet, et trykk i brystet, et bilde, litt rytme og lyd, en trøst, et smil, en tanke eller en overraskelse. Dikt er så mye rart, så mye forskjellig, umulig å helt vite på forhånd om diktet er alvorlig eller om det ler. Diktet kan sprelle med alle ordene sine, svinge deg rundt, løfte deg opp, peke på ting, en stol for eksempel, en helt alminnelig stol og si at det er en kongetrone for verdens minste prinsesse eller en litt stiv giraff. Sånn kan diktet tulle og snu på ting, for en stol kan vel ikke være en giraff, kan del vel? Eller hva?

Jeg blir glad og inspirert av å lese Dahles tekst. Hun påpeker styrken som ligger i disse tekstene, og får meg til å godta at man ikke alltid forstår alt, men andre ganger kan hente ut mye liggende under et tilsynelatende enkelt dikt. Hennes tekst belyser også viktigheten av å få oppleve slike tekster som barn, for å utvikle språk, nysgjerrighet, lekenhet og så videre. Geir Gulliksen (BU1202) nærmer seg barnelitteraturen fra et helt annet hold, men det blir ikke av den grunn en dårligere leseropplevelse:

 Fortsatt er det vel slik at det som er skrevet for barn, handler om noe som er felles, nemlig det emosjonelle registeret som nesten alle har tilgang til. Men en historie for barn er likevel liksom en forenklet utgave av det som gjelder alle, en popularisert og derfor litt mindre vedkommende behandling av det som kalles «allmennmenneskelig». Derfor hefter det noe ved barnelitteraturen, ser det ut til, en begrensning. Den kan være så god den vil, men den henvender seg prinsipielt ikke til alle. Selv om den handler om det vi tenker oss at må være likt for alle, er den avgrenset, forenklet, spesialisert for noen få av oss. Er det ikke sånn?

Gulliksen besvarer sitt eget spørsmål med et klart nei. Også i barnelitteraturen møter du det menneskelige. Gulliksen beskriver den gode leseropplevelsen med følgende ord: «[du kan] oppleve en gjenkjennelse som ikke er banal, men tvert imot pinefull eller undrende eller opprivende eller full av eksistensiell trøst. Og som i blant, hvis leseren er heldig, kan utvide forståelsen av hva det menneskelige er.» Det Gulliksen er belyser viser jo nettopp hvorfor litteratur er viktig, og særlig god litteratur for unge lesere, for om du opplever dette er man sikret å bli en leser også i fremtiden.

I tillegg til disse reflekterende tekstene finner man både dikt og illustrasjon i alle utgaver. Disse har jeg ikke gått nærmere inn i, men er fine avbrekk og gir innsikt i hva som faktisk beveger seg ute i litteraturen nå. NBUs skriftserie er et viktig bidrag til diskusjon og samtale rundt litteratur for barn og unge. Men, den burde interessere alle som er opptatt av lesning og litteratur. Å skrive for barn er å skrive for alle blir for meg et gjennomgangs uttrykk som forhåpentligvis kan gjøre det enklere for alle å nærme seg litteratur skrevet for de yngre. Den gode barnelitteraturen inneholder nemlig mer enn enkle rim og morsomme tegninger, men skal ha noe å hente ut på flere nivå, selv også for oss «voksne».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s