Buddha på loftet

Buddha Julie Otsuka, amerikaner med japanske aner, har skrevet en bejublet roman om sine formødres historie. Buddha på loftet har i vinter kommet ut i norsk språkdrakt gjort av Ika Kaminka på Forlaget Oktober. Eksemplaret jeg har lest har jeg lånt med meg fra jobb.

Buddha på loftet er en kollektivroman. Gjennom et kor av stemmer blir vi med japanske kvinner over havet for å møte deres amerikanske, japanskættede ektemenn. Dette er en bok som ikke har én prangende historie, men viser alle aspekter av kvinnenes opplevelser. Tiden som beskrives går fra overkomsten på begynnelsen av 1900-tallet frem til krigens utbrudd og Pearl Harbor når unge og gamle interneres.

Boken er en annerledes og intens leseropplevelse. I stilen er den oppramsende og gir et nyansert bilde på livet til de japanske kvinnene. Det hele blir slående og det er til tider uvant, men boken er ikke mer enn 120 sider lang, et format som kler den språklige drakten godt.

Den første natta tok de nye ektemennene våre oss kjapt. De tok oss rolig. De tok oss mildt, men bestemt og uten å si et ord. De tok det for gitt at vi var de jomfruene ekteskapsmeglerne hadde hevdet at vi var, og de tok oss med utsøkt omhu. Du må bare si ifra om det gjør vondt. De tok oss strak ut på det nakne gulvet i Minute Motel. De tok oss downtown, i billige rom i Kumamotos pensjonat. De tok oss i de få av San Franciscos beste hoteller hvor gulinger på den tida hadde adgang. […] De tok oss før vi var rede og blødningene stanset ikke før etter tre dager. De tok oss så den hvite silkekimonoen ble vrengt over hodet og vi var sikre på at vi kom til å dø. Jeg trodde jeg skulle kveles.

Sitatet ovenfor er typisk på hvordan det fortelles om de ulike erfaringene. Slik går det hele boken gjennom. Et godt grep som jeg liker godt. Det føles sannere å få se både den ømme og den voldelige varianten. Man har ikke valgt en side på samme måte som man ville gjort om man forteller en kvinnes historie. Boken er i så måte heller ikke preget av én drivende historie, men skaper en mosaikk av menneskeskjebner.

 Uansett hva de satte oss til, så gjorde vi dem tilfreds. Vi hadde kinesernes dyder – vi var arbeidsomme, tålmodige og alltid like høflige – men ingen av deres laster: Ikke spilte vi, ikke røykte vi opium, ikke lagde vi bråk. Og vi spyttet aldri. Vi var raskere enn filippinerne og mindre arrogante enn hinduene. Vi var mer disiplinerte enn koreanerne, mer edruelige enn meksikanerne. Vi var billigere å fø på enn okies og arkies – løsarbeidere fra Oklahoma og Arkansas – både de lyse og de mørke i huden. En japaner kan overleve på en teskje ris om dagen. Vi var den beste arbeiderrasen de noen gang hadde hyret.

En av teksten sterkeste kvaliteter er slik jeg ser det hvordan tekstens er tettpakket med bilder, uten at den har skildringer slik vi er vant til å lese de. Mye puttes inn i de korte setningene, mye overlates til oss lesere. Det hele er renskåret og brutt ned i detaljer, men sammen skaper de et mangefarget bilde der man ved hver lesning vil legge til ulike, nye nyanser og detaljer. Teksten minner meg på sett og vis om en myldrebok i tekst. Som regel forbindes det med barnebøker og uskyldige bilder fra hverdagslige steder som en by der mennesker går inn og ut av butikker og kontorer. Her slipper vi inn i det innerste, men oppmerksomheten vår kan gå fra det ene mennesket til det andre.

Otsuka har skrevet en intens roman som i sin annerledeshet tiltaler meg. Det er en bok jeg vil dele og diskutere med andre. Den er spennende både i sin form og sitt budskap, uten å legge noen større føringer for hvordan vi tenker om det vi leser. Det er en imponerende mosaikk som forteller en historie mot undergangen. Buddha på loftet anbefales varmt!

4 Comments Add yours

  1. Fint innlegg, Nora. Liker effekten av de ulike pronomenene som brukes i samtidig.

  2. Siri sier:

    Har lest flere gode omtaler av denne, og det frister å gi denne boken en sjanse. Fristelsen ble selvfølgelig sterkere av å lese denne gode omtalen- takk 😀
    – Siri

  3. Frøken Vims sier:

    Eg holder også på å lese denne (er omtrent halvvegs). Spennande med eit annerledes valg av fortellerstemme(r)! Personleg så savner eg litt å leve meg inn i sentrale karakterer og følgje deira historie, det kan bli litt mykje «oppramsing» i lengden, sjølv om eg syns måten forfattaren skriv på fungerer veldig bra. Absolutt ei særegen og interessant bok!

  4. Veldig spennende bok, dette! Og det gleder meg at du likte den! Jeg elsket fortellerstilen og bredden i historien(e)!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s