Rettsstridig forføyning. En roman om kjærlighet

Dette er en bok jeg ikke helt klarer å bestemme meg for hva jeg synes om. Delvis kan jeg ikke annet enn å juble over de presise betraktningene og juble over språklige bilder som gleder enhver leser. Andre ganger blir frustrasjonen dominerende når hovedkarakteren ikke byr på annet enn en hodestups idiotforelskelse.

I sitt hjemland har Lena Andersson mottatt Augustpriset for årets svenske, skjønnlitterære bok. I år er boken utgitt i norsk oversettelse på Gyldendal. Selv om jeg tenker vi burde lese våre naboer på deres originalspråk takker jeg Gyldendal for å synliggjøre og gjøre tilgjengelig denne boka for oss norske lesere.

Ester Nilsson aktet å skrive et fantastisk innlegg. Hugo Rask skulle bli så forbløffet når han hørte henne. […] For hver dag skrev hun på foredraget, vokste følelsen av slektskap med objektet. Følelsen gikk fra respekt søndag til ærefrykt tirsdag, og henimot torsdagen en verkende lengsel, på fredagen et tungt savn. Det viste seg at et menneske kan savne det en aldri har møtt annet enn i fantasien.

Rettstridig forføyning. En roman om kjærlighet, handler altså om Ester Nilsson. Poet og essayist, som får i oppdrag å skrive om Hugo Rask, en kunstner som etterhvert fascinerer henne mer enn de fleste andre prosjekter hun har fordypet seg i. Forelskelsen blir altomfattende, oppslukende og gjennomsyrer hele historien. Historien forteller egentlig ikke om stort annet enn Ester sine intense følelser.

Jeg trodde man mente det motsatte, at forelskelse gjør en ukritisk og får ens dømmekraft til å svike.
– Dømmekraften svikter nok. Men ikke ukritisk, heller streng. Hvis den man elsker viser seg ynkelig, motsetningsfull og svak, gjør det jo bare at man elsker mer.

Jeg har fått boken litt på avstand, og det er ikke blitt slik jeg forventet. Jeg trodde dette skulle være en bok jeg kanskje glemte, ikke brydde meg så mye om, men den har satt seg. Da jeg bladde opp sitatene for å vise dere i dette innlegget ble entusiasmen vekket. Når det er godt er det jo så innmari godt. Som her, ikke annet enn tatt på kornet:

Og så begynte morgenens samtale, kanskje en av de mer vanlige blant postcoitale samtaler, om urgamle evolusjonære temaer. Avhenighet, makt, svakhet, styrke, tilbud og etterspørsel, alt i form av korn og meieriprodukter.
Hun sa:
– Hva vil du ha til frokost?
Hans sa:
– Jeg vil ikke ha frokost. Jeg skal hjem.
– Men jeg har har alt mulig her. Müsli, yoghurt, bært og frykt, godt brød, pålegg, kaffe.
– Jeg skal jobbe […]
-Frokost er energi så man kan stå på frem til lunsj, sa han.
Hun så at han ville bort. Det var derfor ingen overtalelse igjen i ordene hennes da hun sa:
– Nei. Det er mer enn energi. Og det er nettopp derfor du skynder deg herfra nå.

Siden dette er en blogg og ikke en avisanmeldelse kan man tillate seg å være personlig. Jeg blir ikke hodestups forelsket. Jeg synes jenter som går med sjel og kropp inn i et hvert nytt bekjentskap (også kjent som kjæreste) virker redde og usikre. Med mitt utgangspunkt ble denne boka en lesning av et slikt altoppslukende forhold der premissene verken er lagt eller rettferdigheten råder. Balanse er fraværende, selvoppofrelsen dominerende.

Ingen av dem var særlig interessert i henne, men begge var interessert i ham.

Allikevel er det ikke bare denne type kjærlighet det settes ord på. Selv ble jeg litt provosert av måten Ester oppfører seg på. Historien har valgt å legge seg tett på henne, og verden utenfor sfæren rundt Hugo Rask er fraværende. Det blir intenst, men samtidig menneskelig. Det er kanskje litt flaut, vi vet jo alle hvordan man kan miste litt fornuft om forelskelsen rammer. Jeg tror nemlig det er gjenkjennelsen som har gitt denne boken en så stor gjenklang i folk at den har tatt Sverige med storm.

Språklig er også boken en fryd, som jeg allerede har nevnt. Formuleringer tar hverdagslige hendelser og følelser på kornet, viser dem frem med ord du ikke har sett satt sammen på det viset og rammer hardt. Dette er en favoritt:

 Da hun hadde spist ferdig og vasket opp serviset, la hun en lapp i kjøleskapet med en av språkets vanligste kjærlighetserklæringer. Subjekt, predikat, objekt.
Lappen bar et umiskjennelig preg av overtalelse. Det var en bønnfallelse og en lenke.

Heldigvis finnes det også en slags varme for denne Esters kjærlighet. Boken stiller seg tross alt tett inntil henne og følger det hele med sterkt nærvær. Det er nok en bok som appellerer til kvinnelige lesere, men jeg håper da virkelig at en slik altoppslukende forelskelse også kan gi gjenklang hos de manlige leserne. Vi forelsker da oss alle sammen?

Gullkornene som krydrer boken hele veien gjennom, med mange muligheter for understrekninger om man er en som driver med sånt, gjør at denne boken blir stående hos meg. Til tross for irritasjon, men å vekke en følelse som det er da virkelig bedre enn ingen, står jeg igjen med en varm anbefaling til alle som er eller en gang har vært forelska. Vi kan takke oss for at det ikke var som Esters forhold til Hugo Rask (forhåpentligvis), men allikevel våge å erkjenne at om enn så små, finnes det fellestrekk.

 

3 Comments Add yours

  1. astridterese sier:

    Jeg klarte ikke å falle for denne boken (selv om jeg har vært forelsket :-)) Det ble for intenst og Ester provoserte meg. Hun var for selvutslettende på et vis, alt handlet om Hugo og jeg ble sint på henne for ikke å ta vare på seg selv.

  2. Hørtes ut som en veldig intens bok, må jo være fryktelig slitsom å være så forelsket at man glemmer seg selv:) Har da fått med meg at det har vært litt oppmerksomhet rundt boken, og har hatt litt lyst å lese den. Jeg liker da å høre den ikke ble glemt så raskt som du trodde, men at det ble værende noe igjen. Da har den kanskje noe for seg:) Ha en fin dag!

  3. Veldig bra omtale! Dette er en historie som blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt!

    Jeg tror som deg at mange kjenner seg igjen i historien, selv om forfatteren gjennom Ester drar det hele ut i det ekstreme. Kjernen i forelskelse, slik den arter seg her, har lite å gjøre med det vi forbinder med kjærlighet. Det er ikke rent lite galskap, narsissisme osv., og den forelskede «ser» bare det han/hun vil se hos den andre – det som bekrefter ønsket resultat. Denne kjernen fanger forfatteren elegant i måten hun drar oss gjennom historien.

    Jeg er egentlig ikke enig i at Ester virker redd. I alle fall ikke bare det. Man skal ha stor tro på seg selv for å tenke slik hun gjør – bl.a. Hugo egentlig elsker henne, men ikke har skjønt det enda.

    Denne boka mener jeg at man ikke kommer utenom dersom man ønsker å følge med på de beste bøkene i høst!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s