Galskap og avgrunn: Jan Roar Leikvolls forfatterskap

Det er ikke lenge siden forfatter Jan Roar Leikvoll døde. Ikke mer enn 40 år gammel, med et stødig forfatterskap bestående av 4 utgivelser. Mer fikk det ikke blitt. En måned etter hans død skrev Ingunn Økland en sterk og inspirerende tekst om hans virke, og jeg var umiddelbart i gang med å utforske denne særegne stemmen. Hennes beskrivelser av mørket gjorde ham uimotståelig:

Det er ikke utenkelige samfunn han skildrer, snarere skrekkvisjoner som man ganske lett kan se mennesker – og seg selv – fanget i. Dette er en litteratur som påstår at sivilisasjonen er en tynn hinne over et kaos av mørke drifter; moral og verdighet et spørsmål om velordnede forhold.

LeikvollI min egen boksamling hadde jeg allerede Songfuglen. Fjorårets bok, som skulle vise seg å bli hans siste, fanget oppmerksomheten min da den kom, men er blitt stående, skjøvet til side for andre bøker. Nå var det ingen tvil, målrettet og motivert kastet jeg meg i gang. Jeg ble ikke skuffet.

Songfuglen skildres et samfun der kvinnene råder og mennene eksisterer som mørke skygger i skogen rundt byen, eller på bordell. Vi blir kjent med Jakoba, en ung gutt forkledd som jente. Han står på vippepunktet og er i ferd med å bli voksen. Forskjellene er vanskeligere å skjule, det kribler i underbuksa og moren skjermer han ytterligere fra samfunnet. Ingen steder er trygge, det finnes ikke noe verre, og når han forelsker seg i sanglærens tjenestejente får han muligheter til å utforske både sitt kjønn og sin kropp på en ny, fremmed måte.

I gjelde v øydelegge eller fjerne kjønnskjertlane hos (hanndyr); kastrere, gjelde bukkar, kattar / ein gjelda vêr. Mannen i parken, dameklede og falske bryst, var det å gjelde? Om så var, måtte vakta ha overdrive. Ingen ville henge meg opp, tenkte eg, endå eg hadde høyrt at det hadde hendt før. […] Det var ikkje ein mann frå skogen, men ei av våre. Ei som sa ho var mor, men kanskje var far. Kanskje mormor, men eigentleg morfar. Ei mor som var ein far.

Ubehaget er intenst hele boken gjennom, og kommer tettere og tettere på meg som leser etter hvert som Jakoba forstår mer. Utforskning av kjønn, identitet, ondskap og troskap griper Leikvoll tak i som ingen annen. Hele boken er en slags fantastisk fortelling om et fremtidssamfunn der kjente strukturer er tvistet til det skremmende, men fremdeles gjenkjennelige.

Den neste boken jeg leste er hans debutroman fra 2008. Eit vintereventyr ble raskt løftet frem som noe utradisjonelt, slagkraftig og vellykket. Vi tas med inn i en konsentrasjonleir uten navn eller sted med en forfinet jeg-forteller som drømmer om et liv med sin romkamerat Hans utenfor leiren. Vi blir vist elendigheten gjennom hans øyne og ser den i hvitøyet. Luktene av ondskap siver opp fra beskrivelsene og lar ikke noen slippe unna. Sakte men sikkert legger det seg et teppe av mørke over fortellingen og det hele strammes til. Det groteske blir mer usjenert vist frem, ondskapen mer fremtredende og handlende. Kontrastene blir kvasse mot jeg-personens skildringer av livet utenfor leiren. Det er ingen lykkelig, uskyldig tid det heller, men gjør kanskje nærheten til livet enda tettere.

Leikvoll skriver sanselig og nærmest burlesk. Vi boltrer oss i de ihjelgassedes klær og hår, det hele med fortellerens iver etter menneskelig kontakt:

Ein engel i vinterlys som med si fine hand drog opp eit eller anna mjukt frå sekken, heldt det i lysstrålen og såg at det var hår. Mjukt og tjukt hår, silke og spindelvev mellom fingrane mine, i dette lyset som englehår, pressa ned i sekkar og stabla i eit depot. Lysstrålen lyste opp meir av depotet, og auga mine såg klårare no. Eg stod med hår i eine handa og såg at mot veggen var det eit ber av andre sekkar med hår. Eg reiv av meg jakka og drog opp gensererma. Stakk dei tynne armane mine så langt ned i håret som eg klarte. Kjende det vikla seg rundt huda mi. Drog meg vart til seg. Bad meg kome. Sa at det var ikkje farleg.
Eg stod litt slik og kjende på dauden.

Bilder vi kjenner fra tyskernes kaldblodige massedrapsmaskiner blir av Leikvoll løftet frem og vist frem på nye måter. Det blir sanselig for leseren og kvalmende nært. Hans prosa er hardtslående og utrolig vakker.

Foreløpig har jeg ikke lest hans to midterste romaner, Bovara (2012) og Fiolinane (). Det er jeg ikke tvil om at jeg skal gjøre om ikke lenge.

Hans fortellinger fascinerer meg stor, og med fantastiske og groteske vendinger viser han sider av det menneskelige sinn vi kan gjenkjenne fra vår tilsynelatende trygge verden. Allikevel har jeg følelsen av at det er noe mer her, noe jeg ikke forstår, hint jeg ikke tar, linjer som trekkes jeg ikke ser. Heldigvis plager det meg ikke stort mer enn at jeg tenker det hadde vært fint å lese noen som har lest mer, nøyere og mer reflektert enn hva jeg får til. Jeg tror nemlig Leikvolls forfatterskap tåler å leses både av litterære entusiaster og de mer dyptgravende nerdene. Som leser er det umulig å slippe unna og forbli uberørt. Det er nok for meg.

Om du fortsatt ikke er overbevist om at Jan Roar Leikvolls 4 bøker må leses, les hele teksten til Ingunn Økland her og kom deg så til nærmeste bokhandel.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s