Et tyngende mørke

Jeg leser ikke noe særlig dystopier. I nye ungdomsbøker er den altomfattende verdensundergangen dominerende. Nye verdener som står ovenfor ondskap og mørke skapes stadig. Ungdommen sluker det, i alle medier; bøker, film og spill. For min del har jeg som regel nok med denne verden som den er. Å lese avisa kan være nokså dystopisk visse dager, og antall konflikter ser dessverre ikke ut til å reduseres i tiden fremover.

I morgen er alt mørktDe siste lesetimene har jeg forøvrig brukt på en ny, norsk dystopisk fortelling, rykende fersk fra Sigbjørn Mostues livlige fantasi. I morgen er alt mørkt er opprørende, intens og skremmende gjenkjennelig. Vanligvis er det nettopp avstanden fra virkeligheten som er det første som gjør at jeg mister interessen for dystopiske fortellinger. Jeg liker tross alt å lese om folk som ligner de jeg kjenner, i omgivelser jeg selv kunne ruslet i. Det er heldigvis langt igjen til de postakopalyptiske, tomme verdenene som opptrer i mange bøker i vår hverdag.

Det Mostue gjør, som får meg gjennom hele boka og gjør at jeg tenker på hvordan det går med Brage mens jeg er på jobb, er derimot å tviholde på det menneskelig lett gjenkjennelige. Ondskapen brer seg sakte fra andre kanten av verden, og begynner på samme måte som vi nå i dag leser om både ebola eller opprør i øst-Europa. Noe gjør menneskene onde og legger det ene tegnet på sivilisasjon etter det andre i bakken. Fascinerende på avstand, skremmende jo nærmere det kommer. Og ja, til tross for hvor priviligerte vi er eller hvor mange penger vi har i oljefondet, på ett tidspunkt når det Norge.

Brage er en vanlig gutt, med mor, far og en lillesøster. Han er forelska i Frida og sjalu på bestekompisens storebror som ser ut til å fange mer av hennes oppmerksomhet enn han selv klarer. Men hva gjør en tenåringsgutt når verden slik han kjenner den rakner omkring ham? Hvem kan han stole på, og tørr han i det hele tatt stole på seg selv?

Jeg må innrømme at det som gjorde meg mest engasjert ved denne boka var det tyngende mørket som legger seg over hele historien. Mostue viser som sagt fint frem det menneskelige, men dette er også så skremmende hjemlig at faren virker nærmere enn noen annen undergang jeg har lest om. Hvem vet egentlig hva alt vi gjør fører med seg? Atomkraft, miljø, eksperimentering med det ene og det andre. Kan det falle ned på feil side, og det vi kjenner som verden rakner?

Livet kan synes vanskelig nok som det er når du er tenåring (eller eldre for den saks skyld). Vi er blitt skremmende klar over hvordan ondskapen kan ramme også oss, og hvordan verden endrer seg raskere enn vi klarer å henge med. De som er 14 år i dag vil i 2050 være 50 år gamle. Da står de, og deres barn, nærmere det vi i dag betrakter som voldsomt ødeleggende klimaendringer enn vi i dag befinner oss det engasjerte 70-tallet. Det er ikke lenger noe uhåndgripelig som i det minste ikke vil skje i vår levetid (og derfor ikke er så viktig å bry seg om).

Etter å ha lest seg gjennom alle undergrunnsfortellingene i ung alder er de forhåpentligvis i alle fall godt beredt på verdens undergang. Det gjør meg trist. Hva skjedde med håpet om å kunne endre verden? Er det ikke ungdommene som skal gjøre oppgjør, ikke være bestevenner med sine foreldre og bli flinke ingeniør som henter opp enda mer olje til oss?

Da jeg var ungdom, som nå, likte jeg alltid virkelighetens fortellinger best. Å «rømme» inn i eventyrlige fortellinger gikk jeg raskt lei av. Nei, jeg vil kjenne på menneskelige erfaringer. Før har jeg alltid tenkt at slike mørke endetidsberetninger som dette sto i sterk kontrast til det, nå må jeg kanskje revurdere mitt syn på saken, dessverre.

3 Comments Add yours

  1. Artemisia sier:

    Interessant og velreflektert innlegg. Jeg tenker som deg når jeg leser om denne boka, og at det er en trend med slike dystopiske ungdomsbøker. Det kan da umulig være sunt. Da jeg var tenåring var jeg fremtidslammet nok av trusselen om den tredje verdenskrig, atomkataskrofe etc.. Jeg var ung under den kalde krigen. I dag er det andre trusler, klimakrise, virus, etc.. Er ikke virkeligheten nok? Eller kan denne litteraturen være et slags bearbeidelsesarbeid for å motvirke/forberede seg på virkelige trusler? Eller har ungodm det for godt når de tyr til slikt? Det kunne det ha vært artig å visst noe om..

  2. Berit sier:

    En liten kommentar til alt annet enn dystopier som jeg kan lite med..
    Vil bare si enda en gang 1000 takk for «Vi var familien Mulvaney»! Nå er boka lest og den er jo helt fantastisk!!! En absolutt favoritt ;o)
    Nyt bøkene, høsten og livet for alt det er verdt!

    1. kasiopeiia sier:

      Så hyggelig å høre, Berit! Oates er en dyktig forfatter, men boka du har lest har ikke jeg rukket å lese enda… Jeg har hvertfall noe å glede meg til 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s