Novellemesterens roman

2014-10-01 18.15.44Bjarte Breiteig var en av novelleforfatterne som traff på videregående. Siden har han stått stødig som en av de sterkeste samtidsnovellistene vi har. Jeg skal si mine forventninger var skrudd på for fult når han nå i høst slapp sin første roman. Det er ingen garanti for at man behersker et flere hundre siders format, selv om man tilsammen har skrevet minst like mye i kortere formater.

Jeg fikk tilsendt boka fra en tro tjener i Aschehoug (takk Asbjørg) og jeg leste. Jeg koste meg, og ble slett ikke skuffet! Breiteigs fortelling er om en ganske vanlig familie, bortsett fra en ting som får det hele til å revne. Boken åpner med at Martin får besøk av politiet på døra. Det er litt irriterende, midt i middagen og allting. Det er tilsynelatende ingen åpenbar grunn til at de skal komme. Etter hvert synker det inn at noe faktisk er galt.

Det var et helt alminnelig spedbarn, rødmusset og klamt, og jeg kjente med det samme at det var ingenting som bandt meg til dette fremmede vesenet. Jeg ville tilbake til Gina, som aldri hadde trengt meg mer enn akkurat nå. Jeg snudde meg etter jordmoren, for at hun skulle overta barnet igjen, men hun hadde gått, og bare de to studentene sto igjen, usikre. Hvor skulle jeg gjøre av barnet? Hvorfor hjalp de meg ikke? Så gikk det opp for meg, med et lite sjokk, at ingen noensinne kom til å overta ham for meg igjen, at jeg aldri skulle fritas fra dette lille vesenet, at ansvaret helt og holdent var mitt. Da ble jeg rørt. Da så jeg hvor ubeskyttet og svak han var, den lille tassen, og det kom noen tårer, og studentene smilte med blanke øyne, mens babyen vred seg litt i armene mine. Jeg hadde ikke så godt tak rundt ham. Det ble enda verre da jeg prøvde å forbedre grepet. Å, han var på nippet til å gli ut av håndklærne, kjente jeg nå, og jeg lente ham inntil veggen for å få støtte. Men så bevegde han seg mer, sprellet nærmest, ville gli ut av taket mitt, og jeg sank ned på huk, mens jeg så vidt greide å holde ham.
– Hjelp! sa jeg til studentene. – Hjelp meg!

Dette er akkurat slik jeg vil ha det. Hverdagslig men med gnisninger. Det skal gjøre litt vondt i hjerte, men ikke være for uttalt. Språket enkelt, men man innskutte setninger. Jeg kan faktisk ikke få det bedre!

I de siste dagene har Breiteig vært en del rundt (blant annet på Kulturhuset NRK og aftenposten) og snakket om boka. Jeg visste egentlig ingenting da jeg begynte på denne. For meg holdt det å vite at det var en roman fra Breiteig. Eksemplaret jeg har har ingen baksidetekst, katalogteksten har jeg heller ikke gitt noen oppmerksomhet. Det var nok derfor ganske avgjørende for min leseropplevelse at jeg ikke visste hva jeg forventet meg. Boken er nok veldig annerledes om man kjenner rammene rundt. For mange av dere vil nok dette være noe man støter på på veien, allerede i forlagets beskrivelse fortelles det vagt. Jeg velger å la det forbli usagt, så får dere la noen andre eventuelt fortelle dere det. En del ting fremstår selvsagt annerledes i «etterpåklokskapen», men det er jo en sentral del av romanens utvikling og vending.

Det er kanskje unødvendig å oppsummere med et slags rungende ja, hurra, men det hører jo allikevel med. For alle som er interessert i norsk samtidslitteratur er Breiteig et helt sentralt navn, som jeg håper vil levere mer, lengre prosa også i fremtiden. Dette gav absolutt mersmak, og er en bok jeg håper flere vil velge å bruke litt lesetid på!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s