Den store fortellingen

Du vet når man spiser smågodt. Det er godt, men på et tidspunkt blir man egentlig litt kvalm. Da er jeg svak, jeg klarer allikevel ikke gi meg. Hver sjokoladebit trykker jeg i meg, men når posen er tom angrer jeg alltid litt på at jeg ikke lot noe ligge til morgendagen. Jeg har ikke begynt å skrive en blogg om spiseproblemer eller godterianbefalinger, men har ett poeng jeg vil vise. Det hele handler om en av høstens store, norske romaner.

MyttingLars Mytting ble for folk flest kjent med sin absurde bestselger Hel ved, verden rundt. Selv hadde jeg en stor leseropplevelse allerede da jeg hørte Hestekrefter (2006) på lydbok sammen med min far for flere år siden. Mytting sto allerede da for meg som en fabelaktig dyktig forfatter. Hvem skulle trodd at å skrive om ei bygd og et vell av ulike oljefilter kunne treffe så hardt?

Årets roman heter Svøm med dem som drukner og er en real murstein på 466 sider. Historien har han båret på i mange år, men først nå har vi altså fått lese den. Den er storslått og imponerende. Det er et stykke fortelling som river deg med, samtidig som han har bevart en trygg kontakt til den trauste bygda som setter så fine rammer rundt det hele.

Dette er altså en bok som begeistret meg, og jeg måtte dele den videre så fort at jeg ikke lenger har boka her og kan vise dere hvor godt han faktisk gjør dette. For det som imponerer meg mest er de små, velfungerende detaljene så godt sett og så velformulerte! Det eneste jeg fant var ett sitat på Bokelskere. Det får duge:

Hvis du ser livet under ett, er mesteparten av oppførselen vår annenrangs. Vi er blinde for det gode noen står klar til å gi oss. Vi lytter halvveis når noen forteller noe de har grudd seg for å si. Døden sender ikke brev med tre ukers varsel. Den kommer når du eter bringebærdrops. Når du skal ut og slå gresset.

Men hva er det jeg så vil si, bortsett fra at boka er skikkelig bra og Mytting virkelig har et forfatterskap verdt å stifte bekjentskap til? Dette er som sagt en stor fortelling, det skjer mye, men samtidig lite. 466 sider er lite. Jeg leste den i to «sittinger» (vi må finne et bedre norsk ord!), da ble det litt for langt. Gi boka den tiden og det rommet den krever, så tror jeg dette kan bli en av de skikkelig gode historiene du får høre denne høsten!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s