Du kjenner kanskje meg? Bokanbefaling

i morgen forsvinner jegFor noen er det å reise magisk. Selv er jeg rimelig glad i hverdagen, samtidig som jeg gjennom bøkene føler jeg hver eneste dag opplever noe annerledes. Jeg kan være et annet sted, i en annen tid eller jeg kan ha et annet kjønn. En bok jeg nylig leste som åpnet døren inn til en hverdag langt fra min var  sin bok fra i fjor. I morgen forsvinner jeg litt til  er fortalt fra en eldre kvinnes perspektiv. Hun vet ikke hva som feiler henne, men det hele fortelles fragmentarisk og oppstykket.

Vi som lesere forstår at hun lider av alzheimer eller demens, og dermed henger heller ikke verden rundt henne på greip. Barndommen blandes med nåtiden og den gamle kvinnen omringes av både steder og mennesker hun ikke drar kjensel på. Ubehaget er urovekkende for oss lesere.

Samtidig har forfatteren heldigvis klart å ta vare på noe av det menneskelige som ligger i oss uansett hvor fjernt vi er fra vår bevissthet. Den umiddelbare humoren og omtanken gjør teksten varmere og situasjonen føles heldigvis litt mindre håpløs. Som denne observasjonen Signe har av noen av de andre hun er på sykehjemmet med:

Noe hardt slår mot et glass. Flere ganger. En eldre mann på den andre siden av bordet reiser seg. Han har på seg en grå dress. Håret er kjemmet pent bakover. Det blåstripete slipset er stramt og rett, skjorten hvit. Et par brune flekker bare ved de øverste knappene. Slikt kan skje. Han er en flott mann. Han ser på henne før han ser på de andre som sitter rundt bordet. Han tar seg tid. Og så kremter han.
– Kjære alle sammen.
Han legger en hånd på skulderen til den eldre damen i gul kjole som sitter ved siden av ham. Gul kjole! I all verden. Damen er like sur som kjolen er stygg og hun dytter hånden hans vekk, men han legger den raskt tilbake. Hun rister den av seg igjen, han gir seg ikke, og nå får hånden hans ligge i fred på den gule skulderen. Hun ser ikke glad ut, men han smiler.

Dagliglivet på sykehjemmet tegnes opp for oss, av travle ansatte og lange korridorer med tilsynelatende fremmede mennesker. Noen dager venter man på et tog, andre ganger er man på restaurant.

Det som gjorde at jeg likte å lese boken er at det ikke er en beksvart skildring av et liv når hukommelsen er tapt. Til tross for at ingenting gir så mye mening lenger, er ikke livet meningsløst. Signe lever i glimtene, selv om hun også i stunder er redd og lei seg. Som et barn som ikke forstår hvordan verden henger sammen beveger hun seg rundt i verden. Det gir allikevel en slags betryggende ro om at man ikke har det konstant dårlig selv om man ikke gjenkjenner sine pleiere eller sin datter.

Til tross for dette er selvsagt boken preget av en sårhet hele veien gjennom. På ett punkt beskriver Signe sin egen situasjon godt: «Alt har løsnet. Det henger ikke sammen lenger.» Og hva er så igjen, kan vi spørre oss? Ett svar vi kan få på dette når Signe har besøk av datteren sin.

Hodet på skakke, blikk som møtes, en hånd  som stryker over en hånd. En fremmed som er så nær.
– Jeg vet ikke hvem du er, men du vet kanskje hvem jeg er?
– Ja, mor, jeg vet godt hvem du er.

Omsorg og nærhet. Noe diffust og uangripelig, men samtidig noe vi alle kjenner når det er tilstede. Vi vet ikke alltid hvor det kommer fra, men det har ingen mindre verdi for oss av den grunn. Den varsomme hånden som holder din, noen ord med varme. Det menneskelige forsvinner ikke selv om vi mister oss selv.

Boka fikk en god del positiv oppmerksomhet da den kom, og lista med sitater på forlagets side er lang. Både litterære og faglige tidsskrift har omtala boka i rosende ordelag, med så absolutt en god grunn. Til tross for dette ser det ikke ut til at dette er en bok lest av særlig mange. Ikke er forfatteren kjent, og ikke er det en storslått historie om dramatisk kjærlighet eller bloddryppende drap. Derfor ønsker jeg med dette og komme med min varme anbefaling, fordi dette er en fin leseropplevelse og ikke minst en erfaring det er viktig å ta med oss. Om forfatteren lykkes med å gjengi et slikt gammelt sinn kan heldigvis ingen av oss etter gå, men erfaringene kjennes genuine og relevante.

Ønsker du å lese andre skjønnlitterære behandlinger av temaet demens, hukommelse og alzheimer? Her er et par titler som også kan anbefales: Alltid Alice av Lisa Genova, Følge meg i alle mine dager av Sunniva Lye Axelsen, Elizabeth er borte av Emma Healey, En dements dagbok av Thomas Chr. Wyller, en personlig utforsking av hans eget syke sinn, og Vid din sida av Sigmund Løvåsen (skuespill).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s