Bokbransjen: En oppfatning av verden

Mye vil ha mer, sier man, og tanken dukket igjen opp i går når jeg leste meg nøye gjennom Forleggerforeningens tall om fjoråret. Dette dokumentet inneholder info om hvilke bøker som blir produsert og solgt, hvor hen, av medlemsforlagene. Generelt kan man si at det lages veldig mange bøker, det selges også for i snitt nesten 1000 kroner per innbygger her i landet. Noen av oss er nok som meg, og bruker mye mer enn det, mens andre kjøper kanskje ikke mer enn en bursdagsgave i året. Det er sånn sett snakk om en bransje der det er mye penger i omløp, men vi er også bokfolk som skal formidle både kultur og kunnskap, språk og demokrati. For ja, det ér annerledes å selge bøker enn brød og melk.

I går ble det avholdt et møte i regi av NFF som samlet store deler av bokbransjen til å snakke om av hvem og hvordan det skapes bestselgere her i landet. Er det mulig, på tross av de få bestselgerne som dominerer media, bokhandel og salgslister (sistnevnte skulle jo bare mangle), å også formidle bredde i dagens bokbransje? Mange fornuftige folk var samlet, overraskende lite ble dessverre sagt. Debatten har rast i mediene, men i går var det lite futt å spore. Virkelighetsoppfatningene ser ut til å sprike, men en slags stilletiende enighet om å la det hele ligge så ut til å råde. Et referat fra møtet har Tom Egeland skrevet på Forfatterforeningens nettside. Til tross for at jeg ikke har 100 års bransjeerfaring eller sitter på innkjøpsbudsjett i millionklassen, klarer jeg ikke helt å la være mene ett og annet.

De største blir større
Bokhandlerkjedene vokser og de store forlagenes posisjon blir stadig mer markert. Forlagshus som Cappelen Damm eier hele næringskjeden selv, fra de starter på et forfatterskap, via distribusjonen og bokhandel til egeneide mediekanaler som bloggen Forlagsliv og sist ut: BokPod. Det er forøvrig ikke noe galt i det, fra Cappelen Damm sin side er det nok faktisk ganske lurt. Med stadig mindre plass i de gammeldagse avisspaltene er man nødt til å utvikle det digitale til sin fordel. Det er det ingen som rakker ned på.

En annen fordel med å være stor og sterk er at man kan investere og utvikle omfattende, dyre prosjekter som ellers ingen andre ville kunne tatt initiativ til. Digitale leseløsninger, læringsplattform. Her er det utviklet utrolig mye bra, for alt fra barneskole til høyskoleutdannelse. Det er altså ikke slik at jeg er imot at forlagene skal tjene penger på og lykkes med det de gjør. Jeg synes forøvrig det er rart at forlagene skal eie også salgsleddet. Til tross for at det nektes for det, og jeg har ingen tall for å bevise dette, kan man ikke la være å grunne over hvordan de utnytter de mulighetene for egne utgivelser, samt at forlagskonsernene tjener penger på de andre forlagenes utgivelser også. Nøytral eller ikke, med et stort forlag har man råd og folk til en større markedssatsning enn hva mindre forlag klarer. At det kreves penger for å bli innkjøpt på felleskjøp i en kjede gjør faktisk at mindre forlag ikke nødvendigvis kan ta alle bøkene kjeden etterspør, da rabattene og markedsstøtten som følger med et slikt kjøpt, får økonomien til å velte.

Etterslenger
Når det kommer til hvilke bøker som utgis, er det fryktelig mange etterlikninger. Veldig mange utgivelser prøver å etterape andres suksess. Man graver lenger og lenger ned i bunken av en viss type bøker og ender fort opp med å gi ut bøker som man hverken i første eller andre runde ville vurdert til oversettelse og utgivelse, hadde det ikke vært for at en annen lyktes så innmari godt. Dette gjelder i særlig stor grad for oversatte romaner. Der Cappelen Damm i fjor kom ut med mastodontprosjektet 2666 av Roberto Bolaño(et meget kostbart, umulig lønnsomt prosjekt), var det satsningen deres på «Happy Tears» som gav denne hardtslående overskriften på Bok365.no i går: «Cappelen Damm-knockout i 2014». På ett år har forlaget tredoblet sin markedsandel i dette segmentet. Det er jo vel og bra for deres økonomi, men er det bra for leserne?

På møtet i går ble det flere ganger hevdet at leserne skaper bestselgerne. Det er et unyansert svar. Selv om mange lesere liker disse underholdningsbøkene med løkkeskrift og bortvendte damer på forsiden(jepp – «happy tears»!), fortjener de å bli tatt på alvor. Innenfor alle sjangere finnes det variasjon av kvalitet og utfordring, også når det gjelder disse bøkene. Å her velge mange like, i stedet for å utvide horisonten og finne en slags utviklingsrekke, synes jeg er trist. Det finnes en drøss av andre bøker (som f.eks: William Trevor, Peter Stamm og Hans Fallada, sånn umiddelbart) disse kan lese og elske, uten å være dårlig kopier av suksesser de allerede har lest. La meg slippe enda en bok med «Likte du «suksessen» vil du  elske «denne kopien»!» på forsiden.

Tilvekst av underskog
Når det gjelder norsk litteratur ser det hele litt annerledes ut. For å sikre oss en rik, god litteratur også etter at gamle nestorer har gått bort, er vi avhengig av et bredt tilfang av nye stemmer. Å utvikle nye forfatterskap krever en kraftig tilvekst og mye tid. Det er ikke meningen at alle som debuterer skal bli den neste Karl Ove Knausgård eller Vigdis Hjorth, men å avgjøre hvem som kan bli det før de har fått prøve seg er så å si umulig. Det er derfor viktig at vi har gode initiativer som gjør dette mulig. Med den blå regjeringen ble det dessverre ingen boklov, men bokavtalen vi har med fastpris er i alle fall viktig. Bestselgerne er viktig for alle forlag, også de som driver med «smalere» litteratur. Å sikre inntjeningen til å ta mindre sikre sjanser, slippe til nye stemmer, er viktig. Det er selvsagt også viktig at vi ikke bare heier på, men faktisk kjøper disse bøkene vi så gjerne vil ha flere av.

Mengde
6521 nye titler kom det i fjor ut i markedet. Jeg tror det er for mange. Det er litt skummelt å si det, for hva er egentlig et «riktig» antall, og hvem skal få bestemme det? Jeg tror, som salgs- og markedssjef i Forlaget Press Thomas Mala påpekte på møtet i går, at vi trenger forlag som tørr å ta en sjanse, men som også legger all sin dedikasjon i de utgivelsene de velger. Å utgi en bok krever mye arbeid, både fra forlag og bokhandel ut mot leseren. Å gi ut over evne resulterer dessverre ofte i at bøker blir oversett, og har ikke en gang forlaget gitt boka oppmerksomhet, hvordan skal man da forvente at leseren finner den i skogen av andre utgivelser?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s