Mitt hemmelige fugleliv

Da jeg var liten hadde vi et stort kjøkkenbord foran vinduet vendt ut mot gårdsplassen. Her kunne man følge med på hvem som kom på besøk, enten det var tobeinte eller firbeinte, til fots eller med vinger. Ved siden av vinduet hang det en stor plakat med oversikt over vanlige, norske fugler. Fugler man kunne se utenfor vinduet, i flukt fra kattene eller fråtsende i toppen av fugleneket. Ja, husker jeg riktig hadde vi til og med to plakater – en for vinteren og en for sommeren. Og det var kanskje her, ved dette bordet på min barndomsgård jeg ble nysgjerrig også på de bevingede små dyrene som omgir oss, med sitt helt egne, hemmelige liv.

2015-08-23 10.45.01Andreas Tjernshaugen er en mann som bor med sin kone og to barn på Nesodden. Han jobber i Store norske leksikon og har utgitt et par bøker. Han er også opptatt av naturen som omgir han, rundt huset ved Oslofjorden eller i skogen der han er på ferie. Da har særlig ett vesen fanget oppmerksomheten hans litt ekstra og gitt han kjennskapen til, nå i høst, å komme ut med boka Meisenes hemmelige liv (2015) på Kagge forlag. Boka er en personlig utforsking som Andreas tar oss med på. Det er et flettverk av bekjentskap med hans nærmeste naboer i fuglekassa og mer eller mindre nyttig kunnskap om hvordan meisene lever.

Boka strekker seg over et år, omtrent, der Andreas følger fuglene som omgir han der han bor. Det hele er personlig og nokså upretensiøst, med hverdagen som styrer. Flere store begivenheter i fuglekassa går han glipp av på grunn av denne, men prosjektet tar han også rundt på Nesodden til andre ildsjeler – eller inn i forskningsskoger i både inn- og utland. Det knyttes godt sammen med personlige tanker og enkelt formidlet fagstoff om alt fra parring og eggets oppbygning til territorium og fuglesang. Jeg følte meg umiddelbart fylt med kunnskap – funfact om meisenes liv.  For visste du for eksempel at fugler kan se flere farger enn oss mennesker og derfor er egnetlig blåmeisen ikke blå men ultrafiolett? Eller at meisene stammer fra en urmeis som bodde i Kina for minst ti millioner år siden? Det visste i alle fall ikke jeg!

Det var en bok jeg åpenbart var nok interessert i å lese til å plukke den opp i utgangspunktet, men at den skulle være så godt formidlet med både humor og kunnskap hadde jeg ikke viet mange tankene på forhånd. At forfatteren har valgt en personlig, fortellende stil på det hele, helt i tråd med min smak når det kommer til sakprosa, løfter det selvsagt for meg. Jeg setter stor pris på små skildringer som denne:

Jeg ble stående og se på skiltet. Det uventede billettkravet kommer fra grunneieren, Universitetet i Oxford, som altså bruker skogen til forskning. De har sikkert aktverdige motiver. Jeg vet ikke engang om de tar seg betalt for adgangstegnene. Likevel stiger det et snev av hellig vrede i meg, jeg tenker at det er naturstridig å løse billett for å gå tur i skogen, i hvert fall for en nordmann som er født og oppvokst med allemannsretten. Og jeg kan jo ikke snu nå, så nær de legendariske Wytham-meisene. Så jeg marsjerer forbi stengselet og forsøker å se ut som om alt er i orden, selv om jeg føler meg litt som krypskytterens sønn, Danny, i Roald Dahsl bok om den store fasanjakten. (s.58)

Så, hva er det egentlig med disse meisene? Det er ikke godt å si. Jeg vet ikke om de er veldig spesielle i forhold til andre fugler (men jeg har mine tvil), eller om de har gjort noe ekstraordinært som fortjener en helt egen bok. Sånn jeg leser denne boka tar den utgangpunkt i et tett veennskap mellom mennesker og småfugler gjennom mange år. Mange er glade i dem, å ha dem rundt huset og opptatt av både å telle og mate dem.

Det er kanskje ingen umiddelbar gjenkjennelse mellom livet de lever i buskene våre og vårt eget, men i løpet av denne boka har jeg flere ganger blitt påminnet om at de fleste liv, uansett variant, har mange fellesnevnere. Fugleforsker Tore Slagsvold, som forfatteren har jobbet en del sammen med, påpeker her én: «Det er kanskje ikke en fuglerett å bli gift, sier professoren. Mange mennesker klarer seg jo godt alene.» (s.107) Her er det snakk om familielivet, som det hele ser ut til å dreie seg om – på en eller annen måte. Litt senere skriver Tjernshaugen selv:

Meisenes arbeidsinnsats stiller slitne småbarnsforeldre av den moderne norske varianten fullstendig i skyggen. I løpet av de tre ukene kjøttmeisungene tilbringer i reiret, kommer foreldrene med kanskje 10 000 larver til ungeflokken, med bare én larve i nebbet ved hvert besøk. Andrew Gosler sammenligner matforsyningen til reiret med en menneskefamilie der foreldrene kommer bærende på mer enn hundre kilo matvarer hver dag, og man kunne godt legge til at foreldrene må jogge fram og tilbake til butikken med en og en vare. (s.116)

Det er altså, når det kommer til stykke, oss selv det handler om – så mange ganger ellers. Neida, eller kanskje? Men for ikke å være så selvopptatt er det vel heller det å løfte frem de gjenkjennelige aspektene som gjør at vi kan forstå noe av det livet de lever. Eller, som forfatteren skriver mot bokens slutt: «Det er ikke bare fremmedartet skjønnhet jeg ser når jeg ser på fuglene. Det er også et element av gjenkjennelse, av fjernt slektskap. Å sammenligne seg med slike ville vesener er en fin anledning til å tenke gjennom hvem man egentlig er. I blant er det godt å få fugleperspektiv på livet.» (s.190)

meisenesliv

Det gjorde så absolutt godt for min del, å bli kjent med meisenes liv gjennom Andreas Tjernshaugens bok. Det må også legges til at boka er en fin opplevelse i seg selv illustrasjoner og nydelige bilder av både kjøttmeis, blåmeis og toppmeis – for å nevne noen.

Det er ikke så mange år siden Fuglesang-boka gjorde stor suksess som julegave til besteforeldre landet over. Det har litt oldis-preg over seg, å følge med på fuglene. Det er jo tross alt ikke så mange andre som har tid. Men selv om jeg ikke vil gå til innkjøp av en fugleloggbok med det første (det ville for øvrig kun bli notert side opp og side ned om byduer) er det ikke umulig at jeg plukker opp en ny fuglebok i overskuelig fremtid, men kanskje da en sånn som Judith Schalansky Kråker eller Geir Gulliksens diktsamling Ung trost klokken fem om morgenen. Man trenger ikke å melde seg inn i Norsk Ornitologisk Forening for å sette pris på fuglene rundt deg, eller lese en lærerik og morsom bok som denne. Men, det er gøy å lære noe nytt, og kunne vite, de gangene jeg sitter på Youngstorget i solskinn og en meiseflokk kommer hoppende bortover, hvorfor de gjør som de gjø, og hva de sannsynligvis vil gjøre videre.

Pst! På Naturvernforbundet sine sider kan du høre nydelig fuglesang fra flere ulike meiser.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s