Musikk er identitet: Martine Johansen

I Bokvennen Litterært Magasin Nr. 4, 2015 var temaet musikk. Som medlem av redaksjonsrådet fikk jeg bidra med en tekst der jeg snakket med tre kvinnelige debutanter som alle har gitt musikken mye plass i deres første bok. Bladet er fortsatt i salg, men jeg vil fremover dele disse tre intervjuene med dere. Her er første del:

Martine Johansen

Foto: Glenruben Engen
Foto: Glenruben Engen

Da Martine Johansen kom på boktittelen Hvite jenter kan ikke synge blues klarte hun ikke å slippe tak i den, selv om hun ikke kunne stort om blues. Hun vek ikke unna og gikk inn skrivearbeidet det med nysgjerrighet og musikkglede. I høst møtte boka hennes publikum.

Første dagen boka var ute satt Johansen på scenen under Notodden Bluesfestival og møtte et publikum fylt med blueselskere. Å ikke bli tatt for feil ved musikken var målet, og underveis gjennom hele skriveperioden har hun omgitt seg med musikken. Hun har både lyttet og lest helt til hun følte hun både hadde troverdighet og likte musikken.
– Jeg klarte å lure dem!, forteller hun fornøyd. Flere bluesentusiaster har siden slippet hørt fra seg med gode ord, sier Martine Johansen og forteller at boka skulle være «som et bluesalbum». Men hva innebærer egentlig det? Ifølge forfatteren er det en blanding av det overtriste og ærlige og det lyse og lekene. Slik skal altså boka være, både i stil og innhold. For også historien som fortelles gjenspeiler bluesen, og hadde Martine Johansen valgt en annen musikksjanger tror hun også historien hadde blitt en helt annen.

Hvite jenter kan ikke synge blues handler om June, ei jente med lite driv og få ambisjoner, som lar seg føre med der de andre går. Hun legger ut på en reise rundt i Europa, prøver å leve som musiker og kommer tett på ulike mennesker underveis.
For Johansen åpnet romanens form et rom for å leke med ord og ga nok plass til å prøve ut alt som måtte dukke opp underveis i skrivingen. Fra før av er hun journalist, skriver låter og driver med slampoesi. Fremmed for ord er hun altså ikke, men det store formatet gav henne et større spillerom.

Martine JohansenKontrasten mellom låter, der en story skal fortelles med veldig få ord og lite tid som attpåtil skal passe med musikken, og romanens form som kan ha med alt en ønsker av krumspring og detaljer fascinerer Johansen. Selv er hun fan av mange store låtskrivere som mestrer den presise kunsten, som f.eks. Bob Dylan, Leonard Cohen og Joni Mitchell.
– Det er veldig vakkert med enkle setninger som er helt perfekte, understreker Johansen, og trekker frem flere musikere, blant annet Ben Harper og Noah and the Whale, som får til nettopp det, å fortelle hele historier i løpet av én kort sang.

Inspirasjon har Martine Johansen også funnet blant de gamle beat-poetene, som selv var sterkt influert av musikk, ønsket har vært å bruke blues i sin bok på samme måte som de brukte jazzmusikken.
– Bildet av en hvit jente i dag som betrakter blues som det ekte er veldig kult, forteller hun. Bluesen har en helt egen kvalitet hun liker godt, i tillegg til å romme hele følelsesspekteret. June skulle tenke om bluesen slik Kerouac tenker om jazzen i sin Mexico city blues.
– Nitriste ting kan også være kjempemorsomt, sier Johansen, og innrømmer at hun dras mot en mørk form for humor. Den finnes det nemlig også rom for i bluesen.

Nå tenker Johansen om seg selv som en forfatter. Skrivingen er blitt hennes hovedprosjekt, og med pushing fra både redaktør og mentorer blir det mer.
– Jeg skriver veldig i rykk og napp, men mer konsentrert nå enn før, selv om jeg trodde jeg skulle gjøre det litt annerledes denne andre gangen, men jeg gjør det på akkurat samme håpløse måte.
For allerede er Johansen i gang med flere nye skriveprosjekter, og håper å få til en ny bok om en av de andre karakterene vi møter i Hvite jenter kan ikke synge blues.
– For meg er det viktig å skrive, og at folk leser, sier hun. Det er selvfølgelig viktig for meg å ha et marked å selge til, men jeg tror det er farlig om vi ikke leser. Det blir krise, og vi kan bli en hel gjeng psykopater.

Soundtrack

Hvite jenter kan ikke synge blues

Think Twice Before You Go – John Lee Hooker
I Got Love If You Want It – Slim Harpo
Leaving Trunk – Taj Mahal

Martine Johansen (f. 1990) har studert religionshistorie og jobbet som blant annet journalist og tekstforfatter. Hun danser ofte i stua og driver med slam. Hennes debutroman Hvite jenter kan ikke synge blues (2015) er utgitt på Vigmostad & Bjørke.

Teksten ble først publisert i Bokvennen Litterært Magasin 04.2015

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s