Forfattermøte med Ellen Fjestad

Jeg er med i Ubok.no sin redaksjon. Det er en nettside for ungdom om bøker! Når jeg for tiden bruker mye tid på bøker nettopp for yngre lesere vil jeg gjerne få dele noen av tekstene jeg har skrevet der med dere. Dette intervjuet med Ellen Fjestad gjorde jeg i november 2015. Det ble først publisert på Ubok.

For snart fire år siden debuterte Ellen Fjestad med romanen Sammen skal vi holde himmelen. Det gjorde hun etter å ha sendt inn sitt prosjekt til en manuskonkurranse – og vunnet. Siden den gang har hun fått Uprisen og Østfoldungdommens kritikerpris, to barn og i høst kom oppfølgeren Døgnfluedans, i det som er en planlagt trilogi. Ubok har møtt forfatteren for å snakke om ungdommelig kraft, kompost, livet og døden.

I forlagets beskrivelse av Ellen Fjestad kan man lese en lang rekke ulike yrker, som spenner over både befalsutdanning i hæren og gartner. Jeg må derfor spørre: hvordan gjenspeiles alle disse ulike sidene av henne i skrivingen?
– Jeg er opptatt av plagsomt mye, ler hun. Alt dette har blitt en slags research til det jeg skriver. Jeg kan litt om mye, og bruker flinke folk rundt meg som kan enda mer når det er noe jeg trenger å vite mer om.
De to bøkene rommer derfor mye, og er blitt ganske ulike – selv om vi hele tiden følger Luka og hennes liv. Der den første boka er en mørk og intens kjærlighetsfortelling, vender bok to seg mer mot politisk engasjement og om hvordan man bør bruke livet man har fått. Selv ble jeg mest engasjert av den brennende handlekraften til Luka når hun vender den ut mot samfunnet, noe som nok preget vår samtale.Ellen Fjestad

Ellen virker som en som har mye på gang samtidig, og som synes det er vanskelig å la være gjøre noe hun synes virker spennende. At hun ble ungdomsbokforfatter er allikevel litt tilfeldig. Hun søkte på Norsk barnebokinstitutt sitt forfatterstudie og skjønte raskt at fortellingen hun bar på passet for ungdom. Jeg lurer på hva hun synes om å bli plassert i den nokså lille gruppa norske ungdomsbokforfattere utgjør.
– Jeg trives så godt med den merkelappen. Jeg er stolt av å skrive for ungdom!, svar hun uten å nøle. Selvfølgelig får andre lese bøkene mine, det er i ungdomstida kruttet ligger, så jeg tror mange kan like å lese om denne perioden i livet, men det er ungdom jeg skriver for. Det er jo i den perioden det skjer; store valg tas og endringer skjer i hjernen. Finn Skårderud sier at å være ung innebærer så store forandringer i hjernen at det nesten kan være som å ha en psykiatrisk diagnose. Den eneste ’løsningen’ er rett å slett å bli eldre.
Hun forteller videre hvor slitsomt hun selv synes det var å være ung voksen.
– Jeg skulle gjøre alt. Jeg skulle oppleve alt, gjøre alt, møte og snakke med alle, jeg skulle kjenne på alle følelser og alt måtte gjennomføres. Om jeg skulle skrive om noen som ble slått ned, for eksempel, kunne jeg vurdere å få noen til å slå ned meg, bare så jeg skulle vite hvordan det kjentes. Sånn var jeg. Nå er jeg litt mer moderert, men jeg går jo fremdeles veldig inn i ting.

Kanskje er det denne kraften vi møter igjen i Ellens hovedkarakter Luka? I løpet av de to bøkene blir vi kjent med ei ung jente full av kraft, lidenskap og vitebegjær. Hun nekter å innfinne seg med tingenes tilstand. Da jeg leste bøkene ble jeg slått av hennes tro på ungdommens handlekraft. Jeg forteller det til Ellen, og reaksjonen lar ikke vente på seg:
– Yes!, bryter hun ut. Det er dem jeg har tro på. For mange voksne er det dessverre for seint.
Ansiktet hennes sprekker opp i et smil mens jeg påpeker det nærmest er som et manifest til ungdommen med et krast oppgjør med de voksnes ansvarsfraskrivelse. Det er særlig ett sitat fra Luka jeg tenker på:

– Vi har verdens største problem foran oss og så later politikerne som om det ikke finnes. Det er ingen plan. Ingen blir enige. Ingen vil ta ansvaret. Jeg fatter ikke at voksne mennesker kan gå inn i dette med åpne øyne. Uten å kjenne skam. Vi kunne ha gjort noe for 25 år siden. Folk visste om det allerede da. Til og med barn visste det. Det fantes Blekkulf-klubb og miljødetektiver og alt mulig. De prøvde å gi ansvaret til barna. Det er bare helt ufattelig kleint. At løsningen liksom skal ligge i å lære små unger om resirkulering. Mens de voksne pumper opp millioner av far med olje.

At Ellen tror det er ungdommen som kan hjelpe verden overleve, er det ingen tvil om.
– Mange gutser i den alderen der, drar ut for å sjekke ut noe nytt, påpeker hun. Det er ikke sekstiåringene som gjør det. Men dessverre er det de som sitter med makta.

Til tross for mye energi og stort håp i bøkene, ligger det også flere nyanser av mørke i dem. Hverken Luka eller de hun møter lever bekymringsfrie, motstandsløse liv.
– Jeg hater uttrykket «What doesn’t kill you, makes you stronger», forteller hun. Har folk det vanskelig, kan vi ikke avfeie det med et så respektløst utsagn. En del av en kan faktisk dø, og aldri bli levende igjen. Det vet unge lesere, for de har opplevd det selv. Ingen har et problemfritt liv. Da nytter det ikke å komme med noe ’så levde de lykkelig alle sine dager’-piss.
Noen voksne har nok ment bøkene går litt for langt, men foreløpig har hun enda til gode å møte en eneste av dem hun faktisk har skrevet bøkene for som synes det. Med skolebesøk til tre-firehundre klasser de siste årene bør hun ha et rimelig godt grunnlag for å tro hun har lyktes.
– Om mine bøker kan være med på å anerkjenne en lesers smerte og ved det gi håp, er jeg fornøyd.
Til daglig jobber hun som sykepleier og har møtt mange med tunge skjebner gjennom sitt arbeid.
– De enkle møtene, når man ser folk, kan være avgjørende for dem som opplever det. Selv om det ikke føres inn i noen av de utallige skjemaene som brukes i helsevesenet, kan et genuint møte, eller en klem, være med på å gi håp og kanskje redde liv.

Ellen er et engasjert menneske med oppmerksomheten vendt mot alt som foregår rundt seg. Hun lever livet – men er redd for å dø.
– Helt siden jeg var liten har jeg tenkt mye på døden, meddeler hun. Jeg forbereder meg på at det en gang er over, og der har faktisk gartnerutdannelsen hjulpet meg. Å lære om kompost ga meg en slags merkelig ro i forhold til det å skulle dø. Vi går bare tilbake til naturen, det er ikke verre enn det. Vi er bare en liten brikke av en større helhet. Det er ikke noe skummelt i å skulle råtne. Ikke nå lengre, nå som jeg kjenner prosessen. Det er egentlig ganske vakkert.

lukabøker

Her må jeg komme med en liten advarsel: avslutningen på bok 1 vil bli avslørt.

Heller ikke i bøkene sine lar hun døden ligge uberørt.
– Jeg elsker kjærlighetshistorier som tar den helt ut, sier hun. Jeg har jo ikke gjort det enkelt for meg selv, ved å ta livet av en av mine hovedpersoner allerede i første bok. Men slik måtte det bli. Da første bok var ferdig, skjønte jeg at jeg selv ikke var ferdig men denne historien.
Det som startet som en liten novelle om to jenter ble til en storslått kjærlighetshistorie som krysser livets grenser.

Ellen er ingen forfatter som begrenser seg, hverken når det kommer til hva hun forsøker å få til i bøkene sine eller hva hun tror bøker kan oppnå.
– For meg har det å lese bøker vært viktig. Jeg har kunnet få bekreftelse eller flykte unna. Jeg har lært mye, og kunne oppleve andre kulturer, både ekte og oppdiktede. Jeg elsker magisk realisme! Å reise inn i en eventyrverden som allikevel finnes… Det er jo sånn jeg synes livet er!
– Selv håper jeg mine bøker både kan gi folk et fristed, ved å underholde, og et sted å finne støtte, hvis man ikke helt finner seg til rette i vår ’vanlige’ verden, avslutter Ellen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s