Et liv som skrivende

SkrivehistorierJeg elsker å lese bøker om bøker, skriving, forfatterliv og alt som har med det å gjøre. I fjor kom boka Skrivehistorier ut. Den har samla nettopp små historier om skriving fra mange forfattere mellom to permer. Her er det både kjente og mindre kjente forfattere, forfattere man har eller ikke har lest – fra både inn- og utland. Vi får kikke bak fasaden til dem som skriver de bøkene vi er så fryktelig glad i å lese! Hvordan kan man egentlig jobbe som forfatter, og er det mulig å fylle hver dag med kun sine egne ord, kun sitt eget selskap?

Jeg leste Skrivehistorier med stor glede – og synes derfor det er ekstra gøy å få dele utdrag av noen av historiene med dere i dag. Jeg har plukket ut tre forfattere fra forlaget som har gitt ut Skrivehistorier, nemlig Flamme forlag. La oss komme i gang:

Heidi Furre

Eg trur eg likar å skrive heime. I pysj eller morgonkåpe, ved det blå skrivebordet. Skrivebordet står ved vindauget, slik at eg har utsikt mot gata og bygningane på andre sida. Kvar dag ser eg ei gammal dame lene seg ut av vindaugskarmen på andre sida. Ho blir ståande slik i ti minuttar og kikke ned på bilane. Katten søv i ein stol bak ryggen min. Eg skrur på meir kaffi. Så begynner det å bli rart. Det å vere heime i morgon-kåpe er noko eg assosierer med å vere sjuk. På ettermiddagen er eg som ein selskapssjuk hund som har vore åleine heile dagen. Eg går tilgjorde turar på St. Hanshaugen.

I 2014 kom boken Parissyndromet som jeg leste og likte. Da den kom tok boka litt av, og det ble en bok som det ble snakket mye om. Folk leste den og la sin elsk på den. Hvorfor? I en verden der vi lever med forventninger og jakt på suksess var Furres debutbok brutalt ærlig om at ting ikke alltid er like fint som det ser ut.
Vi følger ei jente til Paris, når hun forlater alt kjent og inntar den franske hovedstaden. Er det mulig at det blir noe annet enn rein lykke innbakt i fransk bakverk? For ja, selv om man er i en av Europas vakreste byer er ikke livet bare enkelt. Det man forlot hjemme forsvinner ikke nødvendigvis fra bevisstheten selv om man forsøker å glemme, og man må bruke kreftene på å finne ut hvordan man kan leve best med seg selv, uansett hvordan verden er rundt seg.
I vår har hennes andre bok, Ungdomsskulen, kommet.

parissyndromet

Linn Strømsborg

Og jeg sendte inn det manuset, og jeg fikk tilbakemelding, jeg ble ikke refusert, men jeg fikk beskjed om å prøve på nytt. Skrive om, skrive bedre, stryke noe, sette inn noe annet. Og jeg fikk det ikke til, så jeg tenkte at jeg bare skulle kaste alt sammen.
«Har du flere av disse?» sa redaktøren min. Han pekte på teksten midt i manuset, den om Roskilde.
«Ja,» løy jeg, og så gikk jeg hjem og skrev ti til. Og ti til. Og tjue til. Og et halvt år seinere hadde vi skrevet Roskilde, som ble debuten min. Så to–tre sider fra midten av et helt annet manus ble debutromanen min, jeg bare visste det ikke da jeg skrev det.

Boka Strømsborg debuterte med var altså Roskilde tilbake i 2009. Den forteller intenst om vennskap og om de store, definerende opplevelsen, som f.eks. musikkfestivalen Roskilde. Boka bobler over av musikk og liv og river deg med gjennom sene nattetimer og store folkemengder. Siden har hun også skrevet om sitt hjemsted Furuset i boka med samme navn. Den har jeg ikke fått rota meg til å lese, men det skal jeg, en vakker dag!

Bård Torgersen

Det er så mye jeg ikke har lyst til å si om skriving. Det er bare to ting å gjøre, sette seg ned og ikke gi opp. Alt imellom disse to punktene er uforståelig for meg. Det eneste jeg vet er at jeg må skrive. Jeg klarer meg ikke uten. Jeg har alltid skrevet. Det er forskjellig hver gang. Det er en rus, et mareritt, og en befrielse. Jeg kysser hvem jeg vil. Dreper hvem jeg vil. Gir liv til hvem jeg vil.

Dikt har jeg alltid syntes vært vanskelig. Det er fort gjort å tenke på noen støvlagte tekster med innfløkt ordbruk, vers og regler. Heldigvis skriver det ganske mange andre slags dikt også, som man kan lese, glede seg over og så legge fra seg uten å bruke lenger tid på å analysere dem. Det liker jeg, og en av de jeg liker aller best er skrevet av Bård Torgersen. Jeg fikk også den store æren av å utdele den høythengende «Beste tittel» under fjorårets Dragepris nettopp til denne mannen.

Romaner kan kanskje høres ut som et rart navn på en diktsamling, men det er egentlig perfekt! Hvert dikt – som kan være to linjer eller gå over flere sider – er eksempel på en romanfortelling. Her er det dikt som får meg til å gapskratte eller rive meg i håret av frustrasjon over at denne boka ikke er skrevet fult ut. Denne boka gir mye mat til fantasien – og har en lekenhet jeg elsker! Plukk den opp og bli overbevist om at heller ikke du er redd for dikt lenger.

romaner

2 Comments Add yours

  1. esterablogg sier:

    Reblogged this on Bibliotek and commented:
    Jeg tror at det er bedre å beskrive følelsen det var ikke mulig

  2. Lena sier:

    Som skrivende selv sluker jeg alt jeg kommer over av hvordan andre skrivende forholder seg til skriving. Denne skal jeg skaffe meg umiddelbart. takk for tipset!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s