Litteraturfestival 4.0

Denne uken har Norsk Litteraturfestival blitt arrangert på Lillehammer. Jeg var der noen dager, for fjerde år på rad. I løpet av ca tre døgn fikk jeg med meg 16 arrangement, og da var det flere jeg ikke fikk med meg fordi jeg møtte så mange folk som distraherte meg fra mitt ambisiøse program. Det var stor variasjon i både form, innhold og grad av suksess. Uten at dette skal bli et langt handlingsreferat ønsker jeg å gi dere en liten smakebit av høydepunktene fra disse dagene. Det er særlig tre arrangement jeg ønsker å fortelle dere spesielt om.

cof

Festivalens høydepunkt kom for meg på festivalens siste dag (for min del – den varer ut søndag). Jeg hadde sett det på programmet, tenkt at dette må jeg få med meg og kjøpt togbilletter deretter. Det er jeg virkelig glad for at jeg hadde gjort! Max Porters debutbok Grief is the thing with feathers har blitt et fenomen, og har nå også inntatt norske hyller. Det er en finurlig, poetisk fortelling om tap og sorg. For å snakke om det skulle han møte Tomas Espedal. Han er ikke blant  mine favorittforfattere, men på scenen er det få jeg liker bedre! Hans stotrende engasjement  er smittende og det hele kommer fra et personlig sted en ikke kan avvise. Nevnte jeg at Porter er en særdeles sjarmerende og sympatisk redaktør og bokhandler fra England? Er det rart jeg ble litt varm i hjertet!? De snakket attpåtil godt om spennende emner som poesiens kraft, skrivingens fysiske håndverk og viktigheten av å skrive om død og sorg.

Hans Olav Brenner er et kjent navn for alle oss som er glade i litteratur. Gjennom sitt virke i NRK i ca ørten år er han et kjent fjes når det kommer til forfattermøter. På Nansesskolen snakket han på fredag morgen om det å intervjue, og å bli intervjuet, for en fullsatt sal. Det var konkret og lærerikt, men også formidlet med personlighet og en rekke historier om mer og mindre vellykkede intervjuer. Det var svært godt å se en som mestret scenen så godt som Brenner, og som holdt publikums oppmerksomhet hele veien, og enda litt til.

dig

På en annen scene, dagen før, møtte Meg Rosoff sin norske oversetter Heidi Sævareid til en samtale om hennes prisvinnende forfatterskap, livet og hunder. Etter Rosoff i 2016 ble tildelt den prestisjefylte ALMA-prisen har hun fått fornyet liv, i alle fall her til lands. Hennes veldig fine bok Slik har jeg det nå  ble oversatt til norsk allerede i 2005. Nå er den forøvrig ute på nytt, sammen med en ny bok. Rosoff er ei både kraftfull og morsom dame, som kanskje kommer bedre frem i andre bøker enn den jeg har lest. På scenen var hun i alle fall i full fart, og begeistret meg stort. Nå skal jeg skaffe meg noen av hennes andre, ikke oversatte titler. Kanskje blir det den hvor Gud er en tenåringsgutt som skaper verden på seks dager etter å ha utsatt det til aller siste mulighet!?

Dette var altså kremen av festivalen for min del, men det var selvsagt en del andre fine ting jeg fikk med meg. Jeg nevner i fleng:

Poesislam. (Jeg glemmer stadig hvor sjukt bra det er! Bare se nedenfor og her) Masse hyggelige folk. Skagensmørbrød i parken. (i solskinn!) Steve Sem-Sandberg. (Nå skal jeg snart få lest Theres). Naturmennene Rebanks, Strøknes og Sjöberg samlet på en og samme scene. Oppdage ukjent, vakker poesi fra Manchester med Andrew McMillan. (Boka heter Fysisk eller Physical) At Knut Hoem satte ord på de samme følelsene som jeg har for Wunderkammer. 

Alt i alt kan jeg jo åpenbart oppsummere med at jeg har hatt fine dager på Litteraturfestival! Om jeg har gjort dette for mye nå eller om nivået var for lavt er jeg usikker på, men jeg synes andelen av ikke så gode-møter ble litt for stor. Selv har jeg som sagt fått med meg omtrent 16 programposter i et program med nesten 200 totalt. Har jeg hatt uflaks, eller valgt litt feil? Kanskje det, men jeg har også hørt murring fra andre kanter. Festivalen er jo et av veldig få steder lesere får møte forfattere, og det er de vi i all hovedsak er der for. Dessverre får jeg stadig bekreftet at jeg synes forfattere sjeldent er de beste til å snakke om sine bøker, og skal de bli det trenger de i alle fall hjelp av en god samtalepartner. Å sitte i vanskelige sammensetninger hvor halvparten av samtalen ikke angår deg, og det ikke bygges broer, gjør det ikke enklere. Jeg håper derfor at man kunne forsøkt å utfordre det tradisjonelle forfattermøtet mer, uten at jeg sitter på den hemmelige oppsikriften på hvordan det best kan løses. Men, det her tror jeg er mat for et annet blogginnlegg.

Nå gjenstår det bare for meg å si takk for meg Lillehammer, og på gjensyn neste år!

edf

Lyst til å se hva som har foregått på Litteraturfestivalen tidligere år? Jeg har også rapportert fra 2016 og 2014.

Hadde du ikke anledning til å være på Lillehammer selv? Flere av foredragene er filmet og kan sees her. Jeg vil trekke frem Meg Rosoff og Elisabeth Åsbrink.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s