Til å grine av

Det er vanskelig å oppsummere hva slags leser en man er, for det varierer jo fra bok til bok. Allikevel ser jeg noen fellestrekk i bøkene jeg foretrekker, og ett av dem er at de er triste! Jeg plukker med glede opp bøker som er vonde, vanskelige og gjerne gjør at jeg feller noen tårer. Dette gjelder heldigvis ikke for alle bøker jeg leser, da kunne jeg lett blitt deprimert, men flere slike bøker er blant leseropplevelsene jeg husker best. Jeg tror (håper!) forøvrig ikke at jeg er alene om å foretrekke disse deprimerende gode bøkene, så derfor vil jeg dele noen av mine favoritter med dere!

en jente og en gutt

Døden er noe av det skumleste jeg vet, og den står for mesteparten av grininga på denne lista. Først ut er romanen En jente og en gutt av Morten Brask. Dette er en skjønnlitterær bok som tar utgangspunkt i forfatterens egen erfaring, da han mistet et tvillingpar bare tolv dager etter fødselen. Jeg lar et lite sitat tale for seg:

Tror du de merker at de er sammen med oss nå, spør Maya.
Ja.
Det er godt å vite at de kan merke at vi er der.
Vi sitter med barna, holder dem tett inntil oss. Med fingerspissene kjærtegner vi varsomt den tynne, tynne huden deres mens de puster, puster.
Saktere.
Saktere.
Saktere.

Felles for alle disse bøkene er at det knyter seg i magen min når jeg tenker på dem igjen, selv flere år senere. En boken det ikk er er så lenge siden jeg leste er I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live av Tom Malmquist. Han er opprinnelig poet, men i denne boken skriver han ut en hjerteskjærende fortelling om seg, sin døende kone og sin nyfødte datter. Det er et nedstrippet, til tider isende kaldt språk som i sin detalj beskriver de dramatiske hendelsene. Slik jeg leser det er dette den eneste måten han klarer å være i det – observerende, praktisk – et forsøk på å distansere seg, å gjøre det hele levelig.

edf

For Malmquist kom døden som en sjokkbølge, men den kom også samtidig som hans eneste datter kom til verden. To andre bøker som beskriver det å være igjen alene er skrevet av enkene Joan Didion og Joyce Carol Oates. De magiske tankers år, av Joan Didion, hørte jeg nylig på lydbok – og en nok en personlig fortelling om å miste noen, og om hvordan man gjør forsøk på å leve videre. Og selv om ens partner dør når man ikke lenger er helt unge er det et sjokk, og sorgen er åpenbart stor. Nå er det flere år siden jeg leste En enkes fortelling av Joyce Carol Oates, men fremdeles husker jeg hvordan tårene trillet. Man kan jo aldri vite, om man kanskje var spesielt sårbar akkurat da, men også nå lar jeg meg berøre av hennes fortelling. Det er nært, utilslørt og detaljrikt!

Det er rystende å finne, blant rekken med telefonbeskjeder fra de siste to dagene, disse ordene fra Ray som blir de siste jeg skal høre av ordene hans. […]
Ray hadde ikke nevnt at han hadde forsøkt å ringe – det betydde så lite, eller virket slik da – så for et sjokk det var å høre denne å, så belkjente stemmen i telefonen, så nært som om han var i rommet hos meg.

Vennen min? Det er vennen din som ringer… Hvis du vil prate litt, kan du ringe? Kos og klem til vennen og kattene.

Ofte er det sykdom som fører døden med seg (i motsetning til blodtørstige mordere), i alle fall i de bøkene jeg foretrekker. To bøker som tar for seg grusomme sykdommer vet jeg at også har berørt mange andre lesere. Trilogien Tørk aldri tårer uten hansker av Jonas Gardell skriver frem et levende portrett av en gjeng med unge gutter på 80-tallet. Aidsen sprer seg, og friske menn tæres opp fra innsiden. Gardell skriver med en kjærlighet til karakterene jeg sjeldent har støtt på, som minner meg om at også dette nok er hentet fra egne erfaringer. Det er nådeløst, og tidvis brutal kroppslig smerte – alt levendegjort i de tre gode bøkene. Flere så kanskje tv-serien fra 2013 som baserte seg på bøkene? Her er et lite gjensyn:

Aller sist vil jeg fortelle om boken Alltid Alice av Lisa Genova. Denne gjør meg trist fordi den er skummel og lar meg som leser gå inn i elendighetene med vidåpne øyne – sammen med hovedpersonen. Alltid Alice handler om en universitetsprofessor som i det boken starter står på randen inn i et mørke, hun har alzheimer. Vi får være med inn i forglemmelsene, og ser hvordan det hele snører seg tettere og tettere sammen. Hukommelsen blir stadig dårligere, men bevisstheten følger ikke med. Det er utrolig ubehagelig, men jeg opplever det som svært troverdig og overbevisende.

Jeg har ikke tenkt til å avslutte med noen dyptpløyde analyse om hvorfor vi leser om død og elendighet. Jeg håper bare at, om du er som meg, jeg har fått fortalt deg om noen nye, gode leseropplevelser. Så, finn frem kleenexen – god lesing!

Har du andre grinebøker å anbefale? Del gjerne – jeg er alltid på jakt etter nye, forferdelig triste leseropplevelser!

Coverbildet er en detalj fra omslaget til I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live utgitt på Gyldendal Norsk forlag.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s